Blir det kanskje litt hastverk nå?
VOL – også kjent som Vesterålen Online og vol.no – holder til på Sortland og er en regionavis som dekker kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes.
Blir det kanskje litt hastverk nå?
Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.
Regjeringa tar seg god tid med å diskutere fortsatt sameksistens med fiskerne rundt Andøya. Det har vist seg å være en tabbe.
Vorspielet på Nærings- og Fiskeridepartementets såkalte «pubinar om romfartsindustri» i Brüssel hadde vært i gang et par timer allerede, og stemningen var på vei mot klimaks da nedtellingen endte med «3 – 2 – 1 – 0 - åhh, neiii….»
Årsak: En fiskebåt lå i veien.
Hvor flaut det var for ministeren å forklare dette for den oppglødde forsamlingen kan vi bare forsøke å forestille oss. Det må ha gjort vondt.
Hendelsen fant sted knappe to uker etter at Tysklands forbundskansler Friedrich Merz hadde vært statsminister Støres gjest på Andøya. Her ble det grundig forkynt hvilket godt og nært romsamarbeid Norge nå var i ferd med å inngå, ikke bare med Tyskland – men med hele Europa.
Erik Jenssen
Nyhetsredaktør i Kyst og Fjord
En ny æra er innledet. En tid da Europa skal stå på egne bein og skyte opp sine egne satelitter, en tid for å løsrive seg fra USA. Rein og skjær sikkerhetspolitikk, faktisk. Alt med adresse Børvågen på Andøya. Visstnok en av de best egnede adresser i hele Europa for å skyte opp småsatelitter.
Tilfeldigvis også en adresse i nabolaget til et av Europas beste fiskefelt.
Å ta seg til rette i et slikt nabolag bør ikke være ukomplisert. Og nylig fikk vi illustrert hvordan tingenes faktiske tilstand er.
Les også:
Øksnes-fisker Olafur Einarsson har fått solid bank i kommentarfeltene etter at han var for sein til å forlate fareområdet, og fikk skylda for rakett-fadesen. Vi kan trygt konkludere med at folk på Facebook ikke tror på hans forklaring om at båten ble forsinket på grunn av at de fikk vase på bruket. Kommentariatet er overbevist om at han gjorde det med vilje – og at han burde vært straffet for hendelsen.
Store deler av det samme kommentariatet lever nemlig i den villfarelse at slike fareområder innebærer ferdselsforbud.
Les også:
Det nyttet lite at Andøya Space selv forklarte at de mangler juridisk myndighet til å tvinge skipstrafikken til å gjøre hverken det ene eller det andre. Folket var klare for rakett-moro, og nå ble den spolert – av en skarve fisker.
Folkedomstolen har foreskrevet alt fra pisking med frossen auar til bøter i millionklassen, og sågar senking med Kystvaktas kanoner. Dette folkelige raseriet er interessant nok i seg selv, men la nå det ligge.
For spørsmålet om hvorvidt «Einar» eller de andre fiskebåtene som tok seg god tid med å trekke ut av fareområdet gjorde det med vilje eller ikke, er faktisk ikke poenget.
Det sentrale i denne historien er at de kan gjøre det.
Hver eneste båteier kan, med vilje eller ikke, sabotere hver eneste utskyting fra Børvågen - hvis de vil. Vi skjønner at lovlydige, gode borgere der ute synes dette høres rart ut. Men sånn er det altså.
Og dette har selvsagt norske myndigheter visst om hele veien.
Så nå står de her, med mer enn bare skjegget i postkassen. Rakettkampanjens såkalte «vindu» er stengt, og raketten Spectrum 2 er satt på lager igjen med håp om en ny sjanse over påske.
Dette representerer ikke bare tap av penger. Prestisjetapet for Andøya Space og Norge er formidabelt. Her skulle de vise for hele verden hvor egnet Andøya er for utskyting av raketter, men så demonstrerte man tvert imot hvor uegnet lokasjonen kan være.
Det har ikke stått på fiskerne for å få det på stell. Både Norges Fiskarlag og lokallaget på Andøya har over tid jobbet godt og vært på tilbudssida for å oppdatere sameksistensavtalen mellom fiskerinæringa og Andøya Space.
Den første avtalen ble inngått i 2024. Den ble forlenget i 2025, og innen 16. januar i år skulle en ny avtale vært på plass.
En måned senere, 18. februar, sendte Fiskarlaget et brev til Nærings- og Fiskeridepartementet for å avklare hva slags ambisjoner og volum de kan forvente fremover. Det er dit spørsmålet skal sendes, det er tross alt dette departementet som eier 90 prosent av Andøya Space, samtidig som de kjenner regjeringens ambisjoner på romindustriens vegne.
Les også:
Departementet svarte ikke, men to dager etter den mislykkede oppskytingen kom det invitasjon til hastemøte med Fiskarlaget for å finne ut hva som egentlig skjedde. Man fikk klarnet luften, og ble også enige om å booke det litt mer grundige møtet som Fiskarlaget egentlig hadde bedt om.
Det må ut fra dette være lov å si at departementet ikke har ligget spesielt langt fremme i skoene i arbeidet med sameksistensen rundt Andøya.
Men det burde de være. Selv om aktiviteten foregår i regi av kommersielle selskaper er det er opplagt at regjeringa må ta ansvar for det staten har satt i gang på Andøya. Det står større interesser på spill enn hva Andøya Space og det lokale fiskarlaget er rigget for å håndtere. Og Andøy kommune for den saks skyld. Fra kommunalt hold har det kommet krav om at staten selv bør ta ansvar for planarbeidet rundt det som nå fremstår som en storutbygging av Andøya Space Port i Børvågen.
Et sterkere statlig grep trenger ikke være godt nytt for lokalsamfunnet. Både fiskere og lokale interesser ville vært bedre tjent med at aktørene selv finner ut av det med hverandre istedenfor at staten trer sine løsninger ned over ørene deres.
For hva er det som er i ferd med å skje på Andøya, egentlig?
Per i dag har Andøya Space konsesjon for å skyte ut inntil 30 raketter i året. Tenk litt på det tallet, på hvor mange uker vi har i året - og hvor mye styr det er med å skyte ut bare én rakett.
Og tenk over hva den tyske kansler Merz signaliserte på pressekonferansen under statsbesøket nylig:
– 30 utskytinger i året er nok litt i underkant av det Europa til sammen trenger, så det er litt lite foreløpig. Og det er derfor vi sammen ønsker å videreutvikle dette her.
Og merk hva statsminister Støre sa:
– Vi skal styrke oppskytingskapasiteten her fra Andøya.
30 raketter i året kan med andre ord være bare starten på en svært ambisiøs satsing på norsk romindustri. Som vi vet fra før, kommer dette i tillegg til de tradisjonelle «smårakettene» som i alle år har vært skutt fra Oksebåsen, samt testing og øvelser i regi av Forsvaret.
Summen av denne aktiviteten får følger som fiskerne opplagt ikke er villige til å akseptere. På den annen side kan heller ikke staten akseptere at en sjarkfisker har anledning til å blokkere en milliardsatsing som det er i hele Europas interesse å få i gang.
Det er verdt å merke seg at direktøren for Isar Aerospace ikke nøler når han blir spurt av NRK om hvordan de vil ha det fremover:
– Hvis man setter et fareområde, må man håndheve det. Hvis ikke kan alle bare dra inn. Vi vil jobbe med myndighetene for å ha en mer robust opplegg i fremtiden, sier Daniel Metzler til NRK.
Forventingene fra romindustriens kunde er klar; de vil ha forutsigbarhet.
Så enten blir man enige om å leve i sameksistens, eller så blir man det ikke. Og slik vi kjenner staten når store interesser står på spill, så sørger man for at storsamfunnets interesser sikres.
Om fadesen gjentar seg ved neste rakettkampanje får vi nok svar på hvilke verktøy staten er villig til å hente frem fra verktøykassen. Hvis de ikke per dato har mulighet til å bruke tvang for å holde fiskerne ute, er det opplagt at staten kan skaffe seg en slik adgang.
Og hvis det er slik at staten faktisk har planer om å legge beslag på et av landets beste fiskefelt til rakettskyting, må de si det tydelig.
Deretter får de ta følgene av beslutningen, hva de nå enn måtte bli.