Herold

Gruppen «eldre» vokser – men saksbehandlere og beslutningstakere er ofte unge. Jeg stiller derfor spørsmålet: Lager Ringerike kommune planer som mangler generasjonsperspektiv?

Kan «Bo trygt hjemme» skape mer ensomhet?

Et underkommunisert boligproblem

Risiko for et todelt omsorgssamfunn

Arbeidskraftkrisen kan ikke digitaliseres bort

Dette tok jeg opp i formannskapet 25. november, da vi behandlet planen «Bo trygt hjemme». Administrasjonen har laget et imponerende og grundig planverk som mange kommuner sikkert vil misunne oss. Likevel er det sider jeg mener vi bør problematisere – ikke minst fordi jeg selv er i målgruppen.

Unge beslutningstakere har aldri vært gamle. De vet lite om angst for fall, tap av nettverk, teknologisk utenforskap, å kjøre bil i stadig mer aggressiv trafikk – eller om å bli alene i en stor bolig. Kan det være slik at 35-åringer planlegger for en alderdom de ikke forstår?

Mange vil bo hjemme. Men mange «bo-hjemme»-tiltak innebærer digitalisering og færre fysiske møter. Uten bedre møteplasser og transporttilbud risikerer vi at flere blir isolert. Da hjelper vi folk å bo hjemme lenge – men ikke nødvendigvis å leve godt hjemme.

Når eldre blir boende i store eneboliger, bremser det boligmobiliteten. Unge familier presses ut i dyrere leiligheter, mens kommunen får flere eldre i boliger som er lite egnet, selv med tilpasninger. Dette kan øke presset på hjemmetjenesten, forsterke ensomhet og svekke tilflyttingen. For en kommune som ønsker barnefamilier og boligbygging, er dette strategisk viktig.

Vi kan få en gruppe eldre som klarer seg godt med støtte fra familie og nettverk – og en annen som står alene og er økonomisk sårbar. Fungerer «Bo trygt hjemme» best for de ressurssterke?

Digitalisering er bra, og Ringerike ligger langt fremme. Men digitale tilsyn erstatter ikke menneskelig kontakt. Mange eldre mangler pårørende i nærheten, og unge voksne har travle liv. Å bo hjemme lenger betyr ofte mer ansvar for familien – ikke mindre.

Selv med heltidskultur og kompetanseheving står vi overfor et strukturelt problem: Norge får ikke nok helsearbeidere de neste tiårene. Flere oppgaver flyttes hjem – der ressursene ofte er svakest. Er det ærlig å love at flere skal bo hjemme uten å si tydelig at vi ikke har nok personell?

«Bo trygt hjemme» er full av gode intensjoner, men spørsmålet er om den er realistisk. Planlegger vi for en alderdom slik 35-åringer tror den er – eller slik eldre faktisk lever den? Vi risikerer å bygge gode systemer, men ikke løse de menneskelige utfordringene: ensomhet, utrygghet og et boligmarked som stopper generasjonsskifter.