FN-rapport: Fire av ti våtmarksfugler er truet på grunn av menneskelige inngrep i naturen
Plus
Sammenfatning
Hva er det som truer fuglene?
Krever internasjonalt samarbeid
Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem
Bruk av naturressurser, nedbygging av naturområder og landbruk er de største truslene for trekkfugl som er avhengige av våtmark, viser en ny FN-rapport.
42 % av våtmarksfugler er truet av menneskelig ressursbruk i form av jakt, fiske, uttak m.m.
Utbygging/infrastruktur truer 40 % av bestandene, særlig våtmarker og kystområder.
Landbruk rammer 39 % av bestandene, hovedsakelig pga. drenering av våtmarker.
Andre trusler: klimaendringer, fremmede arter, endringer i vannsystemer.
Bevaringen av våtmarksfugl krever internasjonalt samarbeid langs trekkrutene.
Funnene i rapporten viser at situasjonen er alvorlig for våtmarksfuglene verden over – også Norge. Mange trekkfugler flyger helt til Norge for å hekke om våren, og det gir oss et spesielt ansvar for å sørge for at de ikke mister flere viktige hekkeområder, sier Hilde Singsaas, direktør for Miljødirektoratet.
*Ringerike og Hole huser en rekke våtmarksområder ved Nordre Tyrifjorden som er beskyttet gjennom den internasjonale Våtmarkskonvensjonen (Ramsar-avtalen). *
Dette er naturområder befolkningen kan være stolte av. Våtmarkskonvensjonen omfatter ivaretakelse av våtmarker i bred forstand; både som leveområde for flora og fauna, og som viktig naturressurs for mange mennesker.
I 2024 slo en FN-rapport fast at omtrent en femtedel av trekkende dyr i verda står i fare for å bli utryddet.
Nå viser en ny rapport at menneskelige påvirkninger, slik som utbygging og bruk av naturressurser, truer over 200 av de trekkende fugleartene våre. Dette er bl.a. arter som vipe, storspove, ærfugl og sjøorre. Det er godt kjent at den kritisk truede arten vipe er en av artene som vil få hekkeområdene sine ødelagt hvis Ringeriksbane og nye E16 legges over Mælingen, i tillegg til en rekke andre utrydningstruede arter som vil enten miste eller få forringet leveområdet.
Den nye rapporten om truslene mot våtmarksfugler ble lansert i Bonn i Tyskland i november, under det niende møtet mellom europeiske og afrikanske land som samarbeider gjennom Vannfuglavtalen (AEWA – Agreement on the Conservation of African-Eurasian Migratory Waterbirds). De fleste europeiske og nordafrikanske land er del av avtalen. Norge sluttet seg til avtalen allerede i 2008.
Rapporten viser at menneskets bruk av naturressurser påverkar 42 % av våtmarksfuglene (239 arter). Dette inkluderer jakt (106 arter), men også ulovlig skyting, bifangst, fiske og anna uttak av naturressurser.
Utbygging og infrastruktur truer 40 % av bestandene (226 arter). De største truslene er utbygging av våtmarker til bostadområde, hytter og rekreasjonsområde. I tillegg kommer endringer i kystmiljø, slik som havbruk og næringsutvikling på viktige grunne sjøareal. Dette gjør at leveområdene blir reduserte bit for bit.
Landbruk påvirker 39 % av bestandene (219 arter). Den største enkelttrusselen er drenering av våtmarker for nytt jordbruksland, som rammer 144 arter. Andre trusler er knyttet til endret arealbruk slik som f.eks. vindparker, store industri- og næringsområder.
Andre funn i rapporten:
Drenering for både jordbruk og by-/industribygging påvirker leveområdene til en av tre bestander av våtmarksfugl.
Beitende fugler og store vadefugler er spesielt utsatte for drenering (henholdsvis 35 % og 44 % av bestandene).
Andre vanlige trusler er klimaendringer, fremmede arter og menneskeskapte endringer i vannsystem.
Våtmark er en naturtype som dekker områder som ligger spredd over hele Norge, fra fjell til kyst og fra nord til sør. Dette er viktige hekkeområder og svært viktige stoppesteder for næringssøk for fugl under trekket til og fra Norge.
For å bedre situasjonen for våtmarksfuglene, er det nødvendig med samarbeid på tvers av landegrensene, langs hele trekkruten til fuglene.
Det er 28 internasjonale handlingsplaner under Vannfuglavtalen, for arter som blant annet svarthalespove, storspove, ærfugl, havelle og sjøorre.
Handlingsplanene er viktige verktøy for å belyse og medvirke til å redusere den negative påvirkningen på artene både i vårt land og utenfor Norges landegrenser.
Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, som er blant Norges største, er lokalisert i Buskerud fylke i Ringerike og Hole kommuner. Ramsar-området består av Lamyra, Synneren og Juveren i nedre del av Storelva, samt Averøya (elvedeltaet ved Storelvas utløp til Nordfjorden) og Karlsrudtangen (elvedeltaet ved Sognas utløp til Nordfjorden). Samtlige delområder inngår i «Nordre Tyrifjorden og Storelva naturreservat».
Ramsar-status ble tildelt 1996. Lamyra, Synneren og Juveren er meandersjøer (kroksjøer), avsnørt fra Storelva. Lamyra er nå nesten gjengrodd, og blir regnet som en rikmyr. Hele området her, også tilgrensende arealer som ikke er omfattet av vern, er biologisk interessante og utgjør et stort, sammenhengene deltaområde dannet av elvene Storelva og Sogna.
Systemet innehar et rikt biologisk mangfold, med naturtyper som sumpskog, flommark og sandbanker, og er svært viktig for en rekke fuglearter året rundt. Størst betydning har området som raste- og overvintringsområde for en rekke fuglearter. Imponerende er de store ansamlingene av kortnebbgås som raster i området på vei til og fra Svalbard. Mange tusen fugler kan samles her samtidig. Flere nasjonalt rødlistede arter bruker også området, slik som for eksempel fiskeørn (sårbar), vannrikse (sårbar), sothøne (sårbar), vipe (kritisk truet), hettemåke (kritisk truet) og lerkefalk (nær truet). Status for arten i rødlista fra 2021 er angitt i parentesene.
Toppdykker og knoppsvane regnes som karakterarter her, med mange hekkende par. I tillegg til sin betydning for fuglelivet, er området viktig for en del fiskearter, slik som storørret som vandrer opp elvene her for å gyte.
Både oter, bever, mår, nordflaggermus, vannflaggermus og elg lever i området, bare for å nevne noen pattedyr.
Dagens trasévalg for Ringeriksbanen og nye E16 kløyver ikke bare landskapet i Holebygda i to biter, men slår seg i tillegg som et brekkjern mellom vernede områder i Tyrifjorden våtmarkssystem.
For oss mennesker handler Ringeriksbanen kanskje om en time mindre reisetid mellom Oslo og Bergen. I hvert fall er reisetiden et argument som har blitt brukt med jevne mellomrom.
For våtmarksfuglene og et utall andre skapninger handler trasévalget og arealinngrepene den medfører om ren overlevelse.
Derfor er det viktig at Hilde Singsaas sine kloke ord får tilbørlig gehør, slik at leveområdene ved Nordre Tyrifjorden bevares i sin nåværende tilstand til fordel for intakte økosystemer og et landskap som gir plass til både mennesker og ville dyr.
REFERANSER:
Nagy, S., Augeard, A., Beriain, P., Guitink, L., Vernieuwe, R. & Langendoen, T. 2025. Report on the Conservation Status of Migratory Waterbirds in the Agreement Area, Ninth Edition. AEWA Technical Series No. 78. Bonn, Germany.