Herold

Det var latter, konsentrasjon og små utbrudd av fortvilelse og glede rundt bordene da det ble invitert til spillkveld på Innbyggernes hus. Mottoet for kvelden var enkelt: Tap og vinn med samme sinn. Men deltakerne innrømmer gjerne at det er lov å bli litt småsur når konkurranseinstinktet tar over.

Ved et av bordene sitter Bente Gustavsen og søsteren Ragnhild Johnsen klare til å utfordre Irene Sterk Hansen og Mona Ramleth i crokinole. Brettspillet krever presisjon, der brikkene skal knipses mot midten for å sikre flest mulig poeng.

– Jeg kan nok bli litt sur, men vi krangler aldri, sier Bente Gustavsen.

– Oi, den var litt slapp, sier Irene etter at hun knipset sin brikke inn mot midten av spillet for å få flest mulig poeng.

Det tar ikke lang tid før konkurransen merkes.

– Fader, altså. Jeg slår ut mine egne brikker og ikke dere andres, bryter Bente ut etter neste «knips».

Engasjementet rundt bordet er til å ta og føle på, men stemningen forblir vennskapelig.

– Nei da, det hender at vi blir litt sure, men vi krangler aldri, sier Mona.

Damene er blant dem som ofte tar turen når det arrangeres spillekvelder.

– Det er veldig hyggelig å kunne samles her. Det er mange spill her og sosialt, sier Ragnhild.

Ordspill – og litt rampete humor

Rundt et annet bord er stemningen mer stillferdig, men like konsentrert. Her spilles Scrabble, og spillerne studerer bokstavene nøye før de legger dem ut på brettet.

Da journalisten nærmer seg bordet høres knaking. Ikke fra en spiller som tenker så det knaker, slik det først kan virke som, men fra gulvet i Innbyggernes hus.

Her handler det om å få mest mulig poeng ved å legge ut bokstaver med forskjellig verdi.

– Jeg kan ikke la være å legge ut dette ordet, sier Janne Lindland i det hun plasserer bokstavene sine på brettet.

De andre spillerne bryter ut i latter i det brikkene hennes faller på plass.

«Faen», står det på brettet, og poengene hagler inn til den kreative og litt rampete spilleren.

Generasjonsduell

I den andre enden av rommet er det mer tempo. Et fotballspill bæres inn, og her skal kampen stå mellom niåringen Alfred Lindland og grandtanten hans, Line Lindland.

– Jadda, utbryter den ni år gamle gutten, som vrir på pinnene som spillerne er festet til da ha setter inn 4-1-målet.

På den andre siden av bordet bruker Line en helt annen taktikk.

– Du bare vrir jo. Helt vilt, sier Alfred, i det Line utlikner til 4–4.

Taktikken fungerer godt. 4–4 blir til 6–4 i hennes favør.

Men Alfred gir seg ikke. Med stødig spill utlikner han etter hvert til 9-9, og spenningen stiger.

Ballen droppes på midten.

– Det er finale nå, sier unggutten med høye skuldre.

Med ellevill innsats og tilsvarende rotasjon på spillerne treffer Line klokkeklart, og ballen flyr i mål tideler etter at ballen traff bordet.

Det jubles på den ene siden av bordet, mens skuffelsen er komplett på den andre siden.

– I avisa kan vi si at du vant da, trøster Line niåringen og ler litt av det hele.

Et sted for fellesskap

Selv om konkurranseinstinktet kan blusse opp rundt spillbordene, er det fellesskapet som står i sentrum, også på en skjærtorsdag.

Alle som kom fikk mat og drikke, og stemningen bar preg av påskekos.

– Spillkvelden er et lavterskeltilbud der alle er velkomne – og der man heller ikke trenger å betale hvis man ikke ønsker det, sier Line.

Tilbudet er ment som et åpent møtested for alle som vil komme innom.

I det Alfred pakker sakene sine sammen, er det kanskje nettopp kveldens motto som oppsummerer det hele best i det han reiser hjem:

Tap og vinn – med samme sinn.