Han tålte mer enn de fleste
Minneord om Per Lars Kitti (1948-2026)
Få dager før han døde snakket Per om stålstrengen i sitt indre. Per tålte mye, langt mer enn de fleste, og hadde et våkent og ungt sinn like til det siste. Han var en usedvanlig mann.
Per hadde mye å prate om og fortelle. Samtaler med Per kunne være om reinen, elgen, kråka, klima, verden og folk før og nå. Per kunne fortelle om de små og nære tingene i livet. Slik som rein som ikke fikk gå i lag med flokken. Slike dyr kunne Per kjøre fra den ene lille flokken til den andre for å se om de ble akseptert. Noen dyr ble ikke akseptert noen steder, sa han.
Per kunne fortelle om kråkeungen som ble mobbet av flokken og søkte tilflukt hos ham. Men kråka hadde sin natur og plass i tilværelsen og måtte få mat i likhet med andre fugler. Mot slutten ville Per vite om kråka bygde reir utenfor huset hjemme.
Per fortalte også om de store hendelsene. Om driftsforhold, kamp mot myndigheter, om familie- og reindriftshistorien før og etter tvangsflyttingen av Karesuandosamer i 1919. Sin slekt.
«Jeg har ikke hatt noe lett liv», sa Per til meg en gang. Per tok aldri for store ord i sin munn. En ting var hetsen han selv kunne oppleve, verre var det hvis reinen hans ble plaget. Per visste at det ene fulgte med det andre.
Jeg skrev mange brev for Per. Per sa det ikke bare handlet om ham. Men at han kjempet en kamp for reindriftssamene og for de samiske rettighetene. Per kjempet en kamp mot urett og maktovergrep flere kunne identifisere seg med. Om ikke alt førte fram, skulle det iallfall være dokumentert for ettertiden. Pers minner, erfaringer og kunnskap.
Jeg drømte om at Per skulle få et brev fra Statsforvalteren og Tromsø kommune. Der skulle det stå: «Vi har gjort fryktelig feil. Staten ville avvikle din families reindrift. Tromsø kommune tok boplassen deres og gjorde den til sin. Dette er du oppvokst med. Fra nå av skal du få fred fra oss! Vi skal skaffe annen boplass til veie, om det er det du ønsker. Vi ser vi har skapt vanskelige drifts- og naboforhold med alt vi gjorde og ikke gjorde».
Per fikk aldri oppleve noe slikt, eller å bo noe annet sted. Pers bolig på Bakken på Slettaelva ligger stengt og stille og bare sporene etter reinen vises. Som gjest hos Per ble man hilst av nysgjerrig rein når man kom og forlot og fikk se rein hvile rett utenfor vinduet og kikke inn i stua. Reinen fant hvile hos Per. Per satte reinen over alt annet.
Takk for det du ga, kjære venn. Vuoiŋŋat ráfis – hvil i fred, Per Lars Kitti.