Herold

Siden slutten av februar har nyhetsbildet fra Midtøsten blitt mørkere. Ikke nødvendigvis fordi noe helt nytt har skjedd, men fordi det som skjer, skjer flere steder – samtidig.

I Gaza fortsetter angrepene, til tross for det som en gang ble omtalt som en våpenhvile. Mennesker dør fortsatt. Ikke alltid i de største overskriftene, men jevnt og stille, som om det har blitt en del av bakgrunnen.

På Vestbredden er volden blitt mer hverdagslig. Enkelthendelser, skytinger, angrep. Små nyheter hver for seg – men til sammen et bilde av et samfunn under konstant press.

Og i nord: Sør-Libanon.

Her utvides nå konflikten geografisk. Israels militære operasjoner har beveget seg nordover, og områder opp mot Litani-elven trekkes i økende grad inn. Infrastruktur som veier og broer er blitt rammet, og lokalsamfunn tømmes for mennesker.

Hundretusener er drevet på flukt fra hjemmene sine. Mange befinner seg fortsatt innenfor landets grenser, som internt fordrevne, uten visshet om når – eller om – de kan vende tilbake. Når hjem, veier og grunnleggende infrastruktur forsvinner, blir ikke flukt bare midlertidig. Den risikerer å bli varig.

SVEIN OLAV BÅRDSEN, bio

Det som lenge ble omtalt som en konflikt mellom to parter, er i ferd med å utvikle seg til noe langt mer omfattende.

Det som likevel har festet seg mest hos meg de siste dagene, er ikke bare bombene.

Det er politikken.

Israel vurderer å innføre dødsstraff for palestinere dømt for å ha drept israelere – et forslag som bryter med landets praksis gjennom flere tiår.

For meg handler dette ikke først og fremst om juss, men om retning.

Hva skjer med et samfunn når det, midt i en krig, utvider hvilke straffer det åpner for? Når grensene ikke bare flyttes geografisk – men også moralsk?

Men dette handler ikke bare om Israel.

Det handler også om USA.

Hvor lenge skal USA fortsette å finansiere, bevæpne og politisk skjerme Israel samtidig som voldsspiralen strammes til? Dette er ikke en passiv rolle. USA er ikke en tilskuer, men en avgjørende aktør – militært, økonomisk og diplomatisk.

Når støtten fortsetter uten tydelige krav, blir det vanskelig å se hvor grensen egentlig går.

Israel har i flere tiår vært gjenstand for et stort antall FN-resolusjoner knyttet til okkupasjon og bosettinger – hvor mange fortsatt ikke er fulgt opp. Det alene burde være nok til å stille spørsmål ved hva internasjonal rett faktisk betyr i praksis.

Jeg blir både nervøs og nummen av denne konflikten.

Tallene er for store. Avstandene føles for lange. Og nyhetene kommer så tett at det som sjokkerte i går, blir bakgrunnsstøy i dag.

Men kanskje er det nettopp nå det er viktig å stoppe opp.

For det som skjer nå, er ikke bare en fortsettelse av det vi har sett de siste årene. Det er en opptrapping – på flere nivåer samtidig:

Krigen brer seg. Volden normaliseres. Og rettsstatens grenser utfordres.

Jeg sitter langt unna. I Nord-Norge. Med trygghet, avstand og muligheten til å skru av.

Det gjør ikke de.

Og kanskje er det nettopp derfor vi må fortsette å følge med – også når det blir ubehagelig, også når det føles som «mer av det samme».

For det er ikke bare grenser på kartet som flyttes i Midtøsten nå.

Det er grenser for hva vi som enkeltmennesker aksepterer.

Men hvor blir det av disse grensene når vi som samfunn sier vi støtter FN, menneskerettighetene og internasjonal rett?

Hva betyr det i praksis, hvis det ikke får konsekvenser – verken politisk, kulturelt eller sportslig?

Norge har tidligere valgt boikott som virkemiddel.

Det er vanskelig å ikke stille spørsmålet:

Hvorfor ikke nå?