Herold

Jeg våknet her en morgen med et ønske om å gi bort familien min på Finn.no og flytte til en øy uten fastlandsforbindelse og uten dekning.

Jeg åpnet mobilen for å legge inn «Oppsigelse» som en egen avtale kl. 14.00 i kalenderen, men akkurat da varslet Google Foto meg om at i dag var det seks år siden barna spiste pannekaker med blåbær utover kjøkkenet og ansiktet, noe som førte til at irritasjonen smeltet til en klump i halsen og fuktig i øynene.

På jobben forsøktejeg så langt det mye seg gjøre å ikke bite noen, verbalt. Etter jobb spurte jeg KI om raskeste veien ut av et ekteskap da min bedre halvdel (NOT), serverte meg mat jeg ikke ville ha til middag.

Smartembed for https://www.namdalsavisa.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=513308

Den kvelden kjente jeg på hele meg at dette nok var startet på alvorlig psykisk sykdom eller muligens en raskt eskalerende hjerneskade.

Neste morgen våknet jeg med tante rød sittende på sengekanten og trakk et lettelsens sukk over at dette ikke var et sammenbrudd, men en del av syklusen.

Syklus er perioden mellom hver mens og starter første dag med blødning og varer i 24–32 dager. Alt som skjer i kroppen med modning av egg, oppbygging og utstøting av livmorslimhinne (mensen) er styrt av hjernen som sender ut en cocktail av hormoner som påvirker hele kroppen, ikke bare livmoren. Menn har ikke noe tilsvarende, de har en flat hormonprofil hele tiden.

PMS. Premenstruelt syndrom , er en samlebetegnelse for symptomer som kommer i forbindelse med syklus og omfatter over 200 symptomer. De vanligste er kviser, oppblåsthet, ødemer, svimmelhet, humørsvingninger og en følelse av å være helt utslitt. Omtrent 80 prosent opplever plager. 20 prosent opplever så alvorlige plager at det påvirker livskvaliteten. For noen har det så vanskelig at det er nødvendig å ta antidepressiva i perioder så man ikke begår selvmord. Til tross for at nesten alle opplever plager, fremstår samtalen rundt dette som en hviskelek. For å forstå stillheten må vi tilbake i tid.

Tabu.

En teori er at ordet stammer fra det polynesiske tupua, som betyr mensen.

I tidlige tider trodde man at mensblodet var selve essensen av kvinnelighet, og mensblod ble sett på som magisk og farlig. Den kunne kurere alt fra vorter til epilepsi, men utgjorde i hovedsak en trussel for mannen og ble ofte referert til som «forbannelsen». Menstruerende kvinner fikk skylden for majones som skilte seg, frukttrær som visnet, manglende resultat på jakt, samt fiskedød dersom noen hadde badet med mensen. Siden blodet var så kraftfullt kunne mannen som rørte ved mensblod miste manndommen. Noen mener at opphavet til at det å gå under en stige bringer ulykke, er frykten for å bli truffet av blod fra en menstruerende kvinne på toppen.

Dermed ble kvinner i flere samfunn over hele verden isolert under mensen, noen ble plassert ute i egne hytter for å blø, sånn at menn og omgivelsene ikke kom til skade. En av disse hyttene skulle etter sigende kurere menssmerter. Det gjorde det nok, når kuren var å sitte på fuktig jordgolv på en tynn stripe bark, samtidig som man gned seg inn med sviende brennesle. I denne sammenhengen ville nok de fleste menskramper oppleves som bagateller.

På nittenhundretallet advarteforskere kvinner mot å studere da den intellektuelle anstrengelsen kunne føre til at alt blodet gikk til hjernen og at blodmangelen i livmoren kunne gå utover fertiliteten. Når psykiatere skulle psykoanalysere kvinner med mensen, kom de frem til at det handlet om penismisunnelse (sjokkerende), ettersom blodet var et bevis på at kvinner aldri kan få den penisen de egentlig alltid har ønsket seg. Samtidig som PMS plager ble forklart som nerver og en reaksjon på at man fornektet ønsket om å få barn.

I 1934 ble det utgitt en rapport om tre flyhavari som hadde skjedd når piloten hadde mensen, resultatet av dette var at flere kvinnelige piloter ble satt til å jobbe som flyvertinner.

Det historien læreross, er at dagens ubehag ved å snakke om mensen ikke er et moderne fenomen, men et direkte resultat av århundrer med mistenkeliggjøring av kvinnekroppen og har blitt brukt som argument for å frata kvinners makt.

Har du mensen eller?

Ta deg sammen. Ikke vær hysterisk. Oppfør deg mer stabilt, mer som en mann.

Når det innimellom klikker for kvinner, er vi kjapt ute med å vurdere henne ut ifra helt andre standarder enn menn. Mensen og PMS brukes fortsatt som latterliggjøring eller en forklaring. I eksempelet med de kvinnelige pilotene, var det ingen tilsvarende rapport på antall menn som hadde krasjet fly eller en forklaring på hva som faktisk var årsaken til ulykkene. Makt, forventninger og handlingsrom fordeles altså ulikt og knyttes opp mot kvinnekroppen.

Mye har heldigvis skjedd siden jeg som ung jente ble introdusert for Saba. Bindet som var så tykt at det burde dempet ethvert PMS-utløst sammenbrudd. De siste årene har kvinnehelse og syklus fått større oppmerksomhet. Blant annet i form av forskning som tar hensyn til alle de ulike hormonene som virker i kroppen. Fra å si at dette må du tåle, har man anerkjent PMS og smerter som reelle fenomener, ikke bare sutring eller nerver.

Noen land har også valgt å gi kvinner konkrete rettigheter. I Spania og flere andre land er det innført menspermisjon, kvinner kan ta ut dersom plager knyttet til mennesker gjør det vanskelig å jobbe. Målet er å bryte tabuer rundt menstruasjon og bedre ivareta kvinnehelse i arbeidslivet.

Tante rød er den plagsomme gjesten som alltid kommer når det passer dårligst. Det er hun du gjemmer bort, unnskylder og snakker om med lav stemme. Man holder ut og krysser av dager i kalenderen til hun drar. Kanskje er det på tide å slutte å hviske. Likestilling handler ikke om å late som om at kropper er like, men om å legge til rette for at ulike kropper kan fungere i samme samfunn.

Jeg kommer ikke til å styre fly, korrumpere majones eller bedrive friblødning fra stiger når hormonene flyter i sine naturlige svingninger. Jeg kommer til å jobbe for å høvle ned terskelen for å snakke høyt om såkalte «kvinnelager». Kanskje blir det lettere å se strukturene som fortsatt gjør at syklus og mens langt på vei er tabu, sånn at vi kan se på hverandre med et litt mer forsonende blikk.