Herold

Halden står ved et veiskille. Vi kan velge vekst og utvikling – eller vi kan fortsette en sparepolitikk som gradvis tapper lokalsamfunnene våre for liv og kommunen for skatteinntekter. Nedleggelse av barneskoler blir ofte presentert som en nødvendig tilpasning til lave fødselstall. Men da overser man helt avgjørende faktorer: attraktivitet og tilflytting.

Barneskolene er ikke bare kostnadsposter, de er kraftsentre for levende lokalsamfunn. Når en skole legges ned, mister vi mer enn et bygg: nærmiljøer svekkes, barnefamilier velger andre kommuner, og spiralen er i gang – færre skoler gir færre familier, lavere inntekter og nye kutt. Slik kan man til slutt spare seg fattig.

Overkapasitet i enkelte bygg må selvsagt håndteres, men det betyr ikke at hele skoler må bort. Halden kan redusere kostnader på smartere måter: endre bruk, selge eller rive gamle og dyre bygg som representerer overkapasitet, kombinert med bedre tilpassede skolegrenser. Da kan vi redusere bygningsmassen uten å rive livsgrunnlaget ut av lokalsamfunnene våre. Det er jo kostnader til drift og rehabilitering av gamle og unødvendige bygg som må ned – ikke nødvendigvis den enkelte skolen som sådan. Lønnsbesparelsene blir uansett minimale, og antall elever per lærer forblir omtrent det samme.

Hvorfor er det ingen som løfter blikket, ser det store bildet og tenker mer langsiktig?

Halden har et stort, men uforløst vekstpotensial. Vi har attraktiv beliggenhet, svært lave boligpriser, et næringsliv i utvikling, sterke nærmiljøer og et sentrum i positiv endring. Dette er fortrinn, ikke svakheter. Men da må vi bruke dem klokt og sikre økte skatteinntekter gjennom tilflytting som kan mer enn kompensere for lave fødselstall.

Det er tilflytting – ikke nedskjæringer – som kan gi Halden de økte skatteinntektene vi trenger fremover. Kommuner som satser på gode tjenester og sterke lokalmiljøer, opplever at nye familier kommer – og at elevtallet øker. Alle husker vel hvordan tomtefeltene på Brekkerød resulterte i sprengt kapasitet på Hjortsberg? Det viser tydelig hva som skjer når man legger til rette for vekst.

For Halden betyr det at vi må bevare skolene, justere skolegrenser og avhende unødvendige bygg – samtidig som vi markedsfører oss som bokommune og faktisk gjør det mulig å bo her. Ikke alle vil bo i sentrum. Vi må tilby byggeklare tomter både for leiligheter og eneboliger med hage, for det er nettopp slike bomiljøer som tiltrekker småbarnsfamilier i etableringsfasen. Da må politisk ledelse og administrasjon flytte fokus fra avvikling til utvikling. Det krever raskere planarbeid, bedre tilrettelegging for utbyggere og flere tomter i både sentrum og de viktige lokalmiljøene rundt.

Hva skjedde med å si ja når man kan, og nei når man må?

Halden trenger politikere som våger mer enn å balansere budsjettlinjer. Vi trenger et kommunestyre som ser at investeringer i nærmiljø, barnefamilier og skoler faktisk er det som gir bærekraftig økonomi – investeringer som vil gi vekst og økte inntekter. En krone spart et sted kan fort bli to kroner tapt et annet, dersom man overser helheten.

Halden mangler ikke attraktivitet. Det vi mangler, er tilrettelegging for vekst. Uten nye boligområder får vi ikke nye familier. Uten nye familier får vi verken stabile elevtall eller økte skatteinntekter. Og skatteinntekter er helt avgjørende for å håndtere de økte utgiftene som kommer med eldrebølgen.

Skal vi spare oss til fant og selvutslettelse – eller utvikle oss til vekst?

Halden fortjener det siste.