Herold

Sist gang hun spilte her husker hun lite av, men nå kommer Emilie tilbake. Og siden sist har hun måttet lære seg at låtene deres lever sitt eget liv.

Smartembed for https://ad.amediakreativ.no/widgets/25155_laagendalsposten_kongsberg_jazzfestival_2026/vignett/vignett-jazzmagasinet.php

– Ja, det var en litt traumatisk opplevelse. Eller, det vil si, ikke traumatisk, misforstå meg rett, det er å overdrive. Men jeg hadde akkurat fått barn og... og ja, verken jeg eller pappa er så flinke til å... vi forbereder oss ikke like kjempegodt til ting hver gang. Så det ble kanskje litt stressende inn mot konserten, jeg husker ikke så mye av den, sier Emilie Stoesen Christensen på både inn- og utpust.

Det hun snakker om er sist gang hun opptrådte på Kongsberg jazzfestival. I 2013 var hun vokalist på 70-års-jubileumskonserten for den legendariske jazztrommeslageren – og Emilies pappa – Jon Christensen i gamlekinoen. Hennes mor er for øvrig skuespiller og tidligere teatersjef Ellen Horn.

13 år senere kommer Emilie, sammen med Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek i bandet No. 4, endelig tilbake til festivalen.

– Jeg gleder meg til å spille der, og så håper jeg at jeg får med meg noe musikk på festivalen mens jeg er der. Fra tidligere besøk på jazzfestivaler, synes jeg de har en utrolig kollegial, åpen stemning og tilnærming, og der tror jeg pop-festivaler har litt å lære, sier 39-åringen.

– Et nært forhold

Som alle gode musikktips, fikk undertegnede selvfølgelig vite om No. 4 fra Jonas Gahr Støre.

For i et radioprogram tidlig på 2010-tallet, ønsket den daværende utenriksministeren å høre det fullstendig ukjente bandet No. 4 og den uutgitte låten «Jeg har aldri sett elg».

Det å ha en minister som frivillig promotør er sikkert ikke dumt, men den neddempede og melankolske pop-perlen med den underfundige teksten klarte helt av seg selv å starte en suksess som fortsatt varer.

Den offisielle debutsingelen «Lite og stort» i 2014 ble – med god hjelp av en Widerøe-reklame – en stor hit. Og etter fem utgitte album, flere Spelemann-nominasjoner og noen titall millioner streams, er de nå i midt i skriveprosessen for det neste albumet.

Men først blir det rekke spillejobber i sommer – blant annet i bakgården på Gamle Norge under Kongsberg jazzfestival.

– Hva er ditt forhold til jazz i dag? Med dine fraseringer kan man jo kalle deg en jazzsanger?

– Det er veldig hyggelig å høre, og ja, jeg er veldig glad i jazz og har alltid hatt et nært forhold til sjangeren. Jeg begynte faktisk på Oslo kommunale musikkskole på jazzsang allerede da jeg var 11, smiler hun.

– Lite direkte

Mens Emilie jobber mye med tekst og melodi, er det Ingeborg Marie Mohn som sørger for det musikalske bakteppet i No. 4.

Og da regner vi selvfølgelig med at skriveprosessen går ut på at de sender hverandre kreative ideer og kommer med klare og tydelige meldinger tilbake.

Eller?

– Vi er veldig lite direkte med hverandre, for å være helt ærlig. Så hvis jeg har sendt Ingeborg noe og hun svarer «Jess, dette her blir gøy», så skjønner jeg med en gang at «ok, nå er det tilbake til tegnebrettet», ler hun.

Men etter over to tiår som venner og låtskriverkolleger, har Emilie og Ingeborg funnet en form som fungerer. Og å ha sparringpartnere som både hjelper deg og korrigerer deg på veien, er ifølge No. 4-vokalisten gull verdt.

– Det er rett og slett en gave, det å kunne være flere sammen om det kreative. Jeg får helt vondt av folk som sitter hjemme alene og skriver sanger og som ikke har noen å sparre med, sier Emilie.

– Et folkekjær-potensial

Bakgården på Gamle Norge under festivalen har med årene utviklet seg til en slags legendescene for norskspråklig musikk.

Her har blant mange andre Halvdan Sivertsen, Bjørn Eidsvåg og Øystein Sunde spilt, for ikke å snakke om Odd Nordstoga, Hellbillies, Åge Aleksandersen og Di Derre.

Og nå No. 4.

– Er dere blitt folkekjære, holdt vi på å si? Hvilket forhold har du egentlig til det ordet?

Hun ler litt.

– Det er for meg absolutt en hedersbetegnelse. Da har man jo gjort noe riktig på en eller annen måte, begynner hun og fortsetter:

– Så kan man være folkekjær i mange sjangre og på forskjellige måter, men jeg føler jo at vi både er det, men også at vi fortsatt … jeg tror nok at hvis du spør mange, så er det ikke alle som vet hvem vi er. Så la oss si at vi har et folkekjær-potensial, ler hun.

Hun legger til at de innad i bandet bruker å tulle med at noen av låtene deres kanskje er blitt større enn bandet. At de tilhører publikum like mye som dem selv.

– Ja, la oss prate litt om det. Hva er ditt forhold til for eksempel «Lite og stort» og «Føkk lunsj»? De er jo nesten blitt en del av «den norske sangboka»?

– «Lite og stort» er en kjempeviktig låt for oss. Den er på en måte hele grunnsteinen i bedriften vår. Vi hadde ikke vært der vi er uten den. Samtidig er den kanskje ikke like musikalsk representativ for resten av katalogen vår, noe som jeg synes er fascinerende, sier hun og fortsetter:

– Men vi spiller den alltid. Alltid. Den betyr mye for mange, sier hun om låten som er blitt definisjonen av norsk hjemlengsel. Den ble også brukt i en episode av TV-serien Skam, noe som gjorde at mange utlendinger også fikk øynene opp for No. 4.

I likhet med «Lite og stort» synges, spilles og framføres også «Føkk lunsj» i forskjellige sammenhenger over hele det ganske land. Selv undertegnede har sunget den i sitt lokale kor.

– De gjøres begge av både kor og solister og storband, messingblås og korps og jeg vet ikke hva! Det er jo litt sinnssykt, på en måte. De er fortsatt våre låter, men de har også fått sitt helt eget liv, avslutter Emilie Stoesen Christensen.

Smartembed for https://ad.amediakreativ.no/widgets/25155_laagendalsposten_kongsberg_jazzfestival_2026/karusell/karusell-jazzmagasinet.php