Herold

Det sier noe om Lier at en samtale om hvordan vi kan inkludere flere på nasjonaldagen blir møtt som et angrep på tradisjoner. Det sier også noe om hvor nødvendig denne samtalen faktisk er.

La meg derfor si det klart og tydelig: Venstre vil ikke avskaffe de lokale 17. mai-feiringene. Vi vil ikke ødelegge det som fungerer. Vi vil ikke ta fra skolekretser, FAU-er, korps eller familier de tradisjonene de har bygd opp gjennom mange år. Hele premisset i saken har hele tiden vært at de lokale feiringene skal videreføres. Det vi ønsker, er å utrede om Lierbyen også kan romme noe mer: et frivillig, inkluderende og samlende tilbud for dem som ønsker det.

For hvem er 17. mai i Lier til for i dag? I stor grad er svaret: for dem som hører til en skolekrets, har barn i skolealder, kjenner dugnadssystemet og vet hvor de skal være og når. Det er mye fint i det. Det skaper nærhet, identitet og sterke lokalmiljøer. Men det betyr ikke at ordningen oppleves inkluderende for alle.

Hva med den som er nyinnflyttet? Den som ikke har barn? Den som har voksne barn? Den som er alene? Den som kommer fra et annet land og gjerne vil delta, men ikke vet hvor terskelen inn er lavest? Hva med dem som bor i Lier, bygger livene sine her, betaler skatt og bidrar til fellesskapet – men som likevel ikke helt kjenner at nasjonaldagen også er deres?

For meg er svaret enkelt: Bor du i Lier, så er du liung.

Det er ikke radikalt. Det er liberalt. Og det er nettopp derfor denne saken betyr noe.

Dette er heller ikke en idé som plutselig har dukket opp. Allerede i 2022 sto vi fram i Lierposten og etterlyste en felles feiring eller et samlende tilbud i Lierbyen. Poenget den gangen var det samme som nå: å styrke samholdet, skape tilhørighet og gjøre Lierbyen mer levende som kommunesenter. Samme dag skrev Lierpostens redaktør at debatten var nødvendig, og viste til at strategidokumentet for Lierbyen faktisk sier at merkedager og fellesarrangementer bør søkes lokalisert hit. Det oppsiktsvekkende er altså ikke at ideen finnes. Det oppsiktsvekkende er hvor sterke reaksjonene blir hver gang noen bare foreslår å tenke nytt om hvordan flere kan få høre til.

For mange i ytre Lier er 17. mai-tradisjonene allerede tett knyttet til Drammen. Gullaug og Høvik skoler går i tog der, og for mange familier har det vært en naturlig del av oppveksten i generasjoner. Det er ikke noe galt i det. Men det bør få oss til å stille et viktig spørsmål: Hvordan bygger vi også sterk tilhørighet til Lier som kommune og til Lierbyen som kommunesenter? Felles identitet oppstår ikke av seg selv. Den må skapes, næres og gis rom i hverdagen – også på de dagene som betyr aller mest.

Dette blir enda viktigere i årene som kommer. Lier er i vekst, og på Lierstranda skal det etter hvert vokse fram en ny bydel med mange nye innbyggere. Hvor skal de finne sin naturlige tilhørighet? Hvor skal de oppleve at de er en del av et større “vi” i Lier? Hvis vi ikke evner å skape flere åpne møteplasser og felles tradisjoner i egen kommune, kan vi heller ikke bli overrasket om mange orienterer seg mot Drammen. Det er en viktig påminnelse om at Lier selv må ta ansvar for å bygge fellesskap.

I kommunestyret 24. mars ble det vedtatt å opprette et samarbeidsutvalg som skal se på mulighetene for en inkluderende og fremtidsrettet 17. mai-feiring i Lierbyen, samtidig som 17. mai 2026 gjennomføres etter dagens praksis. Likevel ble debatten preget av en tone som om noen sto klare til å rive i stykker skolefaner og avlyse tradisjoner. Det er rett og slett ikke sant.

Vi kan verdsette det nære og lokale – og samtidig erkjenne at Lier i dag er en annen kommune enn før. Vi vokser. Vi får nye innbyggere. Vi blir mer sammensatt. Skal vi lykkes som samfunn, må vi også ha noen møteplasser som ikke er forbeholdt dem som allerede er innenfor de etablerte kretsene.

Og dette handler også om barna. Unger kjenner hverandre på tvers av skolekretser gjennom idrett, kultur og andre fritidsarenaer. Derfor er det heller ikke urimelig å tenke at barn og unge selv bør få være med og forme hvordan en framtidig og samlende feiring kan se ut. Vi gjør ikke dette for å tilfredsstille en politisk idé. Vi gjør det fordi barn fortjener en nasjonaldag der flere kan kjenne seg hjemme, og fordi fellesskap også må bygges for neste generasjon.

Jeg forstår godt mange av innvendingene som er kommet. Logistikk betyr noe. Dugnadskapasitet betyr noe. Lokalt eierskap betyr noe. Ingen er tjent med store ord og dårlige løsninger. Nettopp derfor skal dette utredes skikkelig, i samarbeid med dem som kjenner dagens feiringer best. Men Venstres initiativ sprang ut fra et enkelt spørsmål: Hvordan kan flere føle at 17. mai også er deres dag?

Hvis vi ikke engang tåler å stille det spørsmålet, da har vi et inkluderingsproblem.

Nasjonaldagen handler om frihet, fellesskap og tilhørighet. Om å høre hjemme. Om å stå sammen som samfunn, selv om vi lever ulike liv. Skal den følelsen være reell også i framtidas Lier, må vi tørre å tenke større enn vår egen boble.

Vi trenger mer fellesskap. Mer raushet. Flere møteplasser. Flere tradisjoner å være stolte av.

For alle liunger teller.