Herold

Smartembed for https://ad.amediakreativ.no/widgets/25155_laagendalsposten_kongsberg_jazzfestival_2026/vignett/vignett-jazzmagasinet.php

Det står i programmet til Kongsberg Jazzfestival at Espen Lind «slo gjennom på slutten av 1990-tallet med «When Susannah Cries». Det er for så vidt en sannhet. Men med visse modifikasjoner.

For allerede i 1995 stormet det en breial tromsøværing med dreads inn i rampelyset, med stor selvtillit og en uimotståelig groove i bunnen. Sway (for det var artistnavnet i begynnelsen) skulle erobre verden, ble det sagt – og det med en låt som bare var umulig å glemme: «Yum yum, gimme some».

Ikke alle var like imponerte, og Hege Ulstein (den senere kjente politiske kommentatoren, forfatteren og taleskriveren) i musikkbladet Beat mente han «lekte lommetyv i popens skittentøykurv».

– Et bra tidspunkt

I dag er både Lind, Ulstein og undertegnede midt i femtiårene, men mens to av oss fortsatt skriver om andre, er Espen Lind fortsatt en mann det skrives om.

Spoiler alert: Han erobret virkelig verden, han måtte bare vente et par år. «When Susannah cries» ble en stor hit over hele Europa og siden har han vært popstjerne, låtskriver (blant annet på «Irreplaceable» av Beyoncé, samt låter for Train, Taylor Swift og Selena Gomez), bakmann, produsent, The Voice-mentor, Hver gang vi møtes-deltaker og musikalartist.

Kort sagt: Han har rundet feltet og nå er han på en stor turné, der mye av det han har drevet med musikalsk de siste 30 årene får sin plass.

Alt dette vil du få oppleve på Gamle Norge torsdagen under festivalen. Ryktene sier at til og med «Yum yum» kan risikere å dukke opp.

– Så hvorfor nå?

– Hvorfor en stor turné nå? Ja, jeg har jo på en måte alltid tenkt at en dag må jeg gjøre det. De siste 20 årene har jeg primært jobbet som bakmann. Men jeg har samtidig skrevet musikk for andre i inn- og utland og jeg har jo aldri pensjonert meg fra karrieren som artist. 2026 virket som et bra tidspunkt for en slik turne, smiler Lind.

– Hvem er publikummet på en Espen Lind-konsert i 2026?

– Av det jeg har sett til nå, er det veldig variert! Det er nok mange av dem som husker slutten av 90-tallet, men også en del nye har kommet til, sier han.

Leve av musikken

Den bransjen Espen Lind har valgt å leve livet sitt i de siste tiårene har vært gjennom voldsomme endringer – på godt og vondt. Og med sin allsidige bakgrunn, slår det oss at han er rette fyren å spørre.

– Hvordan er det egentlig å leve av musikk i Norge i 2026? Er det lettere eller vanskeligere å slå gjennom?

– Jeg vet ikke om det er vanskeligere, men det er annerledes å være artist i dag. Du har en mye større mulighet til å komme deg opp og fram i verden, og da mener jeg rett fra rommet ditt og ut til hele verden. Det handler om å være flink nok og smart nok til å gå viralt, sier han.

Nå er mer makt (og ansvar) lagt på artisten selv og det har ifølge Lind skjedd en voldsom demokratisering, på godt og vondt.

– Det at unge artister i dag fyller opp Spektrum helt alene ville vært utenkelig for bare 10–20 år siden, sier Lind.

Han mener at konserter og konsertopplevelsen nå nesten virker å ha blitt selve grunnfjellet i det å være en artist. At produksjonsverdien på scenen er høyere, det er flere LED-skjermer og lysshow, det er mer avansert, mer tilgjengelig og mer spektakulært.

– Samtidig er streaming kanskje på vei til å bli en slags funksjon, noe du gjør for å øke «brandet» ditt og å trekke flere folk på konsertene, legger han til.

– Litt stusslig

– Hvis vi glemmer konserter og artistlivet for et øyeblikk: Hvordan er det egentlig å være opphavsmann i 2026?

Han ler tørt.

– Nå har opphavsmenn alltid følt at de får for lite tilbake i forhold til det arbeidet de gjør, det er ikke akkurat noe nytt, sier tromsøværingen og fortsetter litt mer forsiktig.

– Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke vil bli en sur gammel fyr, for det mener jeg selv at jeg ikke er. Men likevel, litt pompøst sagt: Jeg har viet livet mitt til musikken. Da blir det litt stusslig når verdien av musikk i seg selv blir redusert. At musikken bare er én av mange ting som skal fremme en artist. Jeg tror ikke den har noen mindre effekt i dag, men den er blitt mer forgjengelig enn den var tidligere, sier han.

Han legger til at han vet ikke når det skjedde, men at det virker som om det å lytte til musikk som en aktivitet i seg selver blitt litt borte.

– Det var en gang vi kjøpte en plate, tok den med oss hjem og bare lyttet til den. Lenge. I dag blir musikk konsumert på en annen måte, den må konkurrere om oppmerksomheten i en tid da flere aktiviteter blir gjort samtidig, slår han fast.

– Kunne gått verre

Det er på dette punktet i samtalen at 54-åringen mumler at dette kanskje har blitt litt vel «dystopisk». Og da glir vi sakte over til å i stedet diskutere – uten at selve ordet ble nevnt – ettermæle.

– Jeg ble tidlig klar over at det å være artist ikke var det viktigste for meg. Allerede som tenåring skjønte jeg at det jeg hadde virkelig lyst til, var å bli en låtskriver som kom seg ut i verden og der låtene mine ble en liten del av folks liv, sier han.

Det er et særdeles interessant emne Lind tar opp, for hvordan sette spor i et flyktig musikalsk landskap? Kanskje det blir riktigere å stille spørsmålet på en annen måte.

For hvor mange jentegjenger i Argentina, Filippinene eller Båtsfjord har ikke sunget «Irreplaceable» av full hals på vei til fest? Og det uten å vite at både gitaren og låtskrivertalentet til en fyr fra Tromsø lå i bunnen av det hele? Og hvor mange i Barcelona, Moskva eller Reykjavik har ikke fått hjelp til å drukne kjærlighetssorgen med «When Susanna cries» høyt på i bilen?

Dette høres ut som en klisjé, og det er en klisjé. Men det gjør det ikke mindre sant av den grunn.

– Vi vil tilbake til det med å være en del av folks liv. Det har du vel oppnådd?

Han drar litt på det. Rettelse: Han drar lenge på det.

– Tja, det finnes jo alltid nye fjelltopper å strekke seg etter, å hige etter, men alt i alt..

Det går enda et sekund eller to.

– Det kunne gått verre, sier han til slutt.

– Det var da en veldig nordnorsk måte å formulere det på?

– Det kan du kanskje si, svarer han på en – dette må bare sies – veldig Espen Lind-aktig måte.

Litt senere kommer han tilbake til emnet.

– Jeg har i løpet av karrieren vært med på å lage musikk som har holdt seg og som har hatt en eller annen slags effekt der ute i verden. Det er jeg glad for. Jeg er fornøyd med det, avslutter Espen Lind.

Smartembed for https://ad.amediakreativ.no/widgets/25155_laagendalsposten_kongsberg_jazzfestival_2026/karusell/karusell-jazzmagasinet.php