Herold

Renten er et virkemiddel for å dempe høy prisvekst. Når etterspørselen i økonomien blir høyere enn det markedet klarer å levere, presses prisene opp. Ved å øke renten får husholdningene mindre penger til overs, og forbruket går ned. Slik fungerer renten som en reguleringsmekanisme.

I dagens situasjon er det imidlertid først og fremst økte energipriser, og da særlig på olje, som driver prisveksten – i stor grad som følge av krig og internasjonal uro. Når oljeprisen stiger, øker også drivstoffprisene, og spesielt diesel har blitt dyrere. I et langstrakt land som Norge, hvor mye av varetransporten skjer på vei, fører dette til høyere fraktkostnader. Disse kostnadene veltes videre over på varene, og prisene øker ytterligere.

Samtidig varsler Norges Bank rentehevinger for å bekjempe inflasjonen. Men prisveksten vi nå ser, skyldes i stor grad eksterne forhold, ikke en overoppheting i vår egen økonomi. Når renten settes opp i en slik situasjon, rammer det først og fremst vanlige husholdninger. De får mindre å rutte med og må kutte i forbruket.

Dette vil særlig gå ut over bransjer som bygg og anlegg. Folk utsetter oppussing, investeringer og større kjøp. Her har det allerede vært stille en tid, og dessverre kan stillstanden bli langvarig. Kanskje velger folk også å beholde den gamle bilen et år til, i stedet for å kjøpe ny. Aktiviteten i økonomien bremses.

Man kan derfor stille spørsmål ved om renteheving er riktig virkemiddel i denne situasjonen. Når prisveksten drives av krig og økte råvarepriser, kan det være mer hensiktsmessig å stimulere etterspørselen, ikke dempe den. Krigen og uroen bidrar i seg selv allerede til lavere forbruk blant folk flest.

I en slik kontekst kan det absolutt argumenteres for at renten heller burde holdes lav, eller til og med settes ned, for å skjerme husholdningene og opprettholde den økonomiske aktiviteten i samfunnet.