Herold

Hilde Ljøkjell har en lang historie med depresjon, tvangsinnleggelse og en rekke selvmordsforsøk. Nå smiler livet.

Leserfavoritt:

– Tror du på Jesus?

Hilde setter snille øyne i journalisten, der vi sitter med hver vår kaffe i Melhus sentrum.

Det er ingen selvfølge at Ljøkjell skulle sitte her, men det gjør hun, til tross for en rekke situasjoner gjennom årene der livet hennes har hengt i en tynn tråd.

– Jeg var langt langt nede i 15 år. Veldig mentalt syk. Det har vært noen episoder med selvskading og piller. Masse piller.

Smiler

Nå smiler lykken til Hilde og hun stråler. Ikke bare fikk hun livet tilbake. Hun har også fått seg jobb. Som en av tre er hun gjennom Vekst Melhus blitt postvert fire timer i uka på Buen helse- og omsorgssenter, der hun skal bidra med trivsel blant ansatte og beboere på sykehjemmet.

Hun ble nylig intervjuet på Melhus kommunes nettside.

– Jeg stortrives. Det er så hyggelig. I starten var jeg litt nervøs for arbeidsoppgavene og arbeidsmengden. Nå får jeg mulighet til å ta oppgavene i mitt eget tempo og påvirke hvor mye jeg skal jobbe. Jeg jobber noen timer én dag i uka, og det fungerer veldig bra for meg, sier Hilde.

Selv om det en stund så ut som Hilde ikke skulle bli så gammel, er hun nå passert 40.

– Jeg er ung til sinns. Tantebarna mine tror jeg er i 20-årene. De betyr alt for meg. Jeg har ikke egne barn, men tantebarn over alt. Både nord i Trøndelag, i Skien og i Rogaland.

Bekymret

Hilde vokste opp i midten blant sju søsken på en gård ved Vassfjellet, på grensen til Klæbu.

Hun forteller om en fin oppvekst med fin familie med mange søsken, mor og far og masse dyr på gården. Etter hvert ble det vanskelig, der hun tidlig kom borti både alkohol og piller. Etter hvert kom det en rekke selvmordsforsøk, det første da hun var 15.

– Jeg lyktes ikke og det er jeg sjeleglad for i dag.

Hilde hadde et stort rusproblem. Det manglet ikke akkurat på forsøk på hjelp og hun ble innlagt på flere forskjellige plasser.

Det hender at hun blar i dagbøkene sine. 40 år gamle Hilde leser om 25 år gamle selv.

– Det er litt spesielt og jeg kan tenke stakkars meg over dette. Men hvorfor skal jeg skamme meg? Dette er min historie. Jeg hadde englevakt, er takknemlig og kom meg gjennom og ut av mørket. Jeg er på et mye bedre sted i livet nå. Det er klart at min mor var mye bekymret for meg, over flere år. Det var jo ikke gitt at det skulle gå bra med meg. Jeg føler meg rik, med en familie som bryr seg om meg og gode venner, ikke minst.

«Jeg skulle holdt omkring Steffen og sagt at jeg er glad i ham og at jeg savner ham»

Kristen hjem

40-åringen vokste opp i et kristent hjem.

– Det har kanskje ligget et sted inni hjertet mitt også. Kanskje var det akkurat det som gjorde at jeg kom meg ute av det jeg var inne i også. For fem år siden ble jeg nemlig frelst og frisk. Omveltningene var store. I periodene jeg var syk, sov jeg kanskje tre timer hver natt. Etter at jeg ble frisk, forsvant alle problemer. Behandlerne skjønte ingenting, hevder hun.

Lena (25) om sorgen etter Steffen: – Jeg må begynne å gå litt videre

Farger

Noe annet som Hilde kjente på da hun gikk fra syk til frisk, var at hun struttet av selvtillit og overskudd.

– Jeg husker blant annet at jeg dro hjem til mor og de og pyntet huset deres til påske. Etter noen timers arbeid, så var huset fylt av fine og gule påskefarger. Da jeg var syk og langt nede, var alt grått. Jeg begynte å bli oppmerksomme på de ulike årstidene og alle de fine fargene vi har rundt oss. Det var helt fantastisk.

Hilde forteller at hun fortsatt kan få tunge tanker. Ikke i nærheten av slik det var før, men fortsatt er det slik at alle dager er like bra.

– Da ber jeg.

Ofte kjenner hun på at hun har kjørt kroppen sin hardt. I perioder kunne hun sove hele dager.

– Kroppen hadde virkelig fått kjørt seg, men så lenge hodet er friskt, så følte jeg meg god og glad.

– Hva sier du til de som måtte slite med tunge tanker, mangel på livslyst, som fyller livene sine med alkohol og piller?

– Det er ikke enkelt å vokse opp i dag og jeg forstår de som sliter. Det er viktig å finne noen rundt deg som du kan snakke om vanskelige ting med. Jeg hadde gode venner og en fastlege som hjalp meg og fulgte opp. Jeg vet akkurat hvor vanskelig og vondt dette kan være og komme seg opp fra mørket. Gud hadde en plan for meg, jeg kom meg ut av det og jeg fant igjen gleden med livet.

Anna og John Arne om omsorg, åpenhet, mobbing og grønne hjerter

Jobb

Hilde har ikke vært klar for noen jobb med full arbeidsuke. Derfor var hun veldig glad da postvert-jobben ved Buen dukket opp.

– Jeg jobber rundt fire timer i uka. Tenk hvor heldig jeg er. Jeg får lov å lage det fint for de eldre som bor ved sykehjemmet. Vi kommer på jobb, lager frokost, vasker og rengjør, er sosial, triller en tur og gjør forskjellige ting for de eldre. Mange av dem trenger bare en hånd og holde i og en å snakke med. Det er givende både for meg og de gamle.

Hvor lenge hun blir postvert i Melhus kommune vet hun ikke.

– Det viktige er at jeg trives med det jeg gjør i dag. Jeg er praktisk anlagt, noe jeg har med meg fra barndommen. Da jeg vokste opp på gården så ville jeg heller hjelpe far i skogen og kjøre traktor enn å hjelpe mor med å rydde inne. De gangene jeg har muligheten, besøker jeg søskenbarna mine på Byneset som har gård og hjelper de med å fli. Vi får se om det blir en slik jobb en gang. Jeg kan også jobbe på butikk og sette inn matvarer. Mulighetene er mange og jeg skal jobbe i mange år fortsatt.

– Hva drømte du om da du var liten?

– Jeg skulle bli brannmann. Den muligheten er nok borte nå, vil jeg tro. Utover det har jeg ikke så mange drømmer. Jeg liker det enkle livet. Jo, jeg har en drøm; å kjøpe meg et lite hus eller landsted med utsikt over vakker natur, der jeg kan sitte i en gyngestol med en kopp kaffe og se på fargene og høre på fuglene.

– Hva fyller du ellers dagene med?

– Jeg koser meg, prøver å trene litt, går turer, drar på ulike møter og bruker mye av tiden min på familien som jeg besøker en del.

Utad virket alt helt fint, men på innsiden kjempet Mari (33) sin livs kamp: – Jeg har vært ekstremt god på å maskere det, men det tok ikke bort hvordan jeg følte meg

Mange borte

Det hender hun tenker tilbake på livet hun hadde og også tenke på alle vennene hun fikk, men som nå er borte.

– Jeg ble kjent med mange i de periodene jeg ble innlagt. Venner som det ikke gikk så bra med. Mange av dem sliter fortsatt og mange er borte. Når jeg tenker på det, får jeg dårlig samvittighet.

– Er du redd for å få tilbakefall?

– Nei, jeg føler meg veldig mye tryggere nå, sier Hilde med snille øyne.

Hjelpetelefoner, chat og meldingstjenester innen psykisk helse

Trenger du noen å snakke med?

Trenger du noen å dele tanker og følelser om psykisk helse med?