Herold

Den kristne påske bygger som kjent på tre sekvenser i Jesu liv: Det jødiske påskemåltidet sammen med hans disipler (skjærtorsdag), arrestasjonen, dommen, henrettelsen på korset (langfredag) og oppstandelsen (påskedag).

Men her vil jeg dvele ved en messiansk symbolhandling som Jesus utførte i forkant av den jødiske påsken i år 30, og som også kaster lys over den kristne påskens hovedsak. Jeg tenker på da Jesus renset Jerusalems tempel. Matteus- og Lukasevangeliet legger denne hendelsen til samme dag som Jesu inntog i Jerusalem (Palmesøndag), Markusevangeliet legger den til dagen etter, og Johannesevangeliet har en annen kronologi og legger den til den første påske under Jesu offentlige virksomhet. Men uansett må denne hendelsen for det jødiske lederskapet (øverstepresten, Det høye råd og de skriftlærde) ha fortont seg svært provoserende, og i vesentlig grad bidratt til at Jesus ble arrestert.

Egentlig var tidspunktet ugunstig, for Jerusalem var full av tilreisende pilegrimer under den tilstundende påskehøytiden. Lederskapet har nok vært usikre på hvor mange Jesu tilhengere var og hvilke holdninger de hadde. Det at mange av dem kom fra Galilea, kunne gi næring til særlig mistanke om at de var politiske opprørere. Øverstepresten og hans folk hadde derfor grunn til å frykte opptøyer ved å ta Jesus til fange i denne situasjonen.

Tempelrenselsen ut fra Markusevangeliet

Vi følger her fremstillingen i Markusevangeliet kapittel 11: «Da de kom inn i Jerusalem, gikk Jesus opp på tempelplassen og gav seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker…»

Offertjenesten i tempelet krevde offerdyr (okser, sauer, lam) og duer, som fattigfolk hadde råd til. Til ofringene hørte videre olivenolje, vin, salt. Derfor oppsto en livlig handelsvirksomhet på tempelplassen. Og også utenfor, allerede ved Oljeberget, kunne påske-pilegrimene støte på selgere.

Voksne israelitter var også pliktige til å betale tempelskatt, og da kunne de ikke bruke fremmede hedenske mynter. Derfor var det behov for «vekselkontorer». Alt dette skjedde med tillatelse fra og under oppsikt av tempelets prestelige ledelse. Kanskje var Jesu kritikk mer rettet mot dem enn mot de enkelte kremmere.

Handelen rundt pilegrimstrafikken og ofringene var avgjørende for byen Jerusalems inntekter. Så ved tempelrenselsen truet Jesus ikke bare tempelledelsens religiøse kontroll, men også mye av Jerusalems økonomi.

Øversteprest på denne tid var Kajfas – han som forhørte Jesus i Det høye råd natt til langfredag. Hans svigerfar, øverstepresten Hannas, hadde sikret seg monopol på tempelkommersen for seg og sin slekt og tjente grove penger på det. Dette var kjent blant folk flest. Videre ble øversteprester på denne tid utpekt av den romerske prokuratoren, og flere forskere mener at her kunne forekomme bestikkelser. Alt dette sier litt om hvor sterke interesser Jesus utfordret!

Her må jeg imidlertid skyte inn at dette ikke var representativt for den jødiske religion generelt på denne tid. Svært mange levde et fromt liv.

Markus nevner videre at «han (Jesus) gav ingen lov til å bære ting over tempelplassen». Det er litt uklart hva som menes her. Kanskje kan det sikte til at tempelets prester tok snarveier inne på tempelområdet og dermed overtrådte hellighetsregler.

Hele situasjonen måtte Jesus oppleve som krenking av tempelets verdighet. Og hans tempelrenselse har neppe vært et plutselig innfall ut fra oppflammende hellig vrede, men har hatt dyp begrunnelse. Hvor Jesu ikke vil avskaffe ofringer generelt, men han vil at de ikke skal bli en flukt bort fra barmhjertighet.

Gjennom to sitater fra Det gamle testamente bringer Jesus sin fortolkning av hendelsen.

Først sitat fra profeten Jesaja kap 56:7, fra ca 500-tallet før Kristus: «Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk?»

Uttrykket «for alle folk» er her viktig. Ved å sitere det kan Jesus mene folk fra mange land som er til stede i Jerusalem under påskehøytiden, eller han kan sikte til at troen på ham etter hans oppstandelse skulle bli et universelt budskap for alle folkeslag.

«Men dere har gjort det til en røverhule» er et sitat fra profeten Jeremia kapittel 7:11, fra 700-tallet før Kristus. Jeremia kritiserte den gang sine israelittiske landsmenn for å stole blindt på ofringene i tempelet, uten å etterleve Guds krav om rettferdighet og barmhjertighet.

Ved disse to sitater stiller Jesus seg her inn i tradisjonen fra de gammeltestamentlige profeter. Tempelrenselsen spiller altså på en dyp strømning i Israels religion.

I tillegg kommer at det i jødedommen på Jesu tid var forventninger om at den tidsalder de var på vei inn i skulle bringe et nytt og bedre tempel. Om disse forventninger dreide seg om et nytt fysisk tempel eller et åndelig, er ikke alltid klart. Men Jesu tempelrenselse kan også ha hatt som motiv å rydde vei for dette.

Kritikk og anerkjennelse

Først må vi se litt på «det tempelkritiske» hos Jesus Både han og hans tilhengere var fra Galilea, altså langt borte fra hovedstaden Jerusalem. En viss fremmedhet kan vi derfor ane i Markus kap 13:1: «Da Jesus var på vei ut av tempelet, sa en av disiplene til ham: Se, Mester, for noen steiner og for noen byggverk!»

Konkret dreier byggeriene seg om at den kyniske og upopulære kong Herodes den store (død år 4 før Kristus) hadde satt i gang enorme utvidelsesarbeider i tempelet, i et forsøk på å vinne folkets gunst. Jesu svar er tankevekkende: «Ja, ser du disse storslåtte bygningene? Her skal ikke bli tilbake stein på stein, alt skal rives ned».

Konkret ble jo Jerusalems tempel jevnet med jorden av den romerske general Titus i år 70. Om Jesus har forutsagt dette ut fra menneskelig tankegang eller guddommelig allvitenhet fremgår ikke av teksten.

Johannesevangeliet kapitel 2 kommer med en litt gåtefull utdypning, i versene 19 og 21: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager…….men det tempelet han talte om, var sin egen kropp».

Det er innlysende at en slik uttalelse, om den enn var gåtefull, måtte uroe det jødiske lederskap (det ble da også en hovedsak i anklagene mot Jesus under forhøret i Det høye råd).

Etter tempelrenselsen skriver Markus det man kunne tenke seg, i kapittel 11: 18 «Overprestene og de skriftlærde fikk høre dette, og de prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham. For de var redd ham fordi folket var overveldet av hans lære».

Så litt om Jesu anerkjennelse av tempelet. Den fremgår av hans praksis med å delta, sammen med sine disipler, i valfartene dit i høytidene. Han var for øvrig oppdradd til det, ved at Josef og Maria gjorde det samme. Men i sin messianske selvbevisst har han altså sett på seg selv som herre over tempelet.

Det ser vi f.eks. Lukasevangeliet kapittel 2, i fortellingen om når Jesus som 12-åring i tempelet samtaler med de skriftlærde. For Lukas handler ikke dette først og fremst om en intelligent 12-åring, men at Jesus, ved oppnådd religiøs myndighetsalder, tar tempelet i sin besittelse («visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»). Altså at Jesus er den som Jerusalems tempel peker frem mot. Og under templerenselsen fremstår Jesus som den egentlige øversteprest. Alt kolliderte selvfølgelig helt med forståelsen hos det religiøse lederskap.

Jesu forståelse av sabbaten

Også når Jesus kom inn på andre sider ved den jødiske religion enn tempelet, kunne hans uttalelser i sine konsekvenser være tempelkritiske. Et slikt eksempel finner vi i Matteus 12:7, hvor han er i strid med fariseerne om reglene rundt sabbaten. Konkret dreier det seg om at disiplene plukket kornaks langs veien og spiste på en sabbat. Dette var ikke tyveri, det var en lovlig form for «gratis gatekjøkken», men altså ikke på sabbaten.

Jesus argumenter her med et ord fra profeten Hosea, kapittel 6:6: «Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer». Og så kommer han med følgende kraftsats: «For Menneskesønnen er herre over sabbaten».

At en fattig vandrepredikant fra hedningenes Galilea kunne si noe sånt, var uhørt, når man tar i betraktning sabbatens store prestisje innen jødedommen. Og det vitner om en enorm selvbevissthet. Samtidig som Jesus ikke var imot sabbaten. Men han ville «rense» også den.

Jesu fullmakt

Nå til situasjonen dagen etter tempelrenselsen. Litt lenger ut i kapittel 11 hos Markus leser vi følgende: «…på tempelplassen kom overprestene, de skriftlærde og de eldste til ham og spurte: Med hvilken fullmakt gjør du dette? Eller hvem har gitt deg fullmakt til å gjøre det»?

Ord som fullmakt, makt og myndighet er norske oversettelser av samme greske ord (exousia), og det blir ofte brukt av og om Jesus. F. eks «Jeg har fått all makt i himmel og på jord», «han lærte med myndighet og ikke som de skriftlærde».

Etter tempelrenselsen trekkes hans fullmakt i tvil av landets høyeste religiøse autoriteter, naturlig nok. Deretter utspinner seg en samtale etter jødisk-rabbinske prinsipper, som ender opp med at Jesus ikke svarer. For hvis han hadde svart, hadde han tydelig tilkjennegitt at han var Messias, og den hemmeligheten skulle først kunngjøres tydelig etter hans oppstandelse.

Betydningen for oss i dag

Men hva kan fortellingen om templerenselsen bety i 2026, for mennesker i Norge og i Flekkefjordsdistriktet? Mange ting, jeg vil her nevne fire.

Den er en høyst aktuell advarsel mot pengenes makt, og mot at penger trenger seg inn på livsområder hvor penger ikke hører hjemme.

I følge den kristne religion kan Gud søkes over alt, og ingen vettuge mennesker tar til orde for å tilbe kirkerommet som sådant. Men det er en praktisk erfaring at kirkerommet kan samle sinnet til bønn, stillhet og ettertanke. Derfor er det viktig at kirkerommet ikke fylles med gjenstander og aktiviteter som er i strid med dets formål.

Tempelrenselsen sier videre noe om spennvidden i Jesu person: Her sinne og hellig vrede, andre ganger dyp medlidenhet med mennesker i trøblete situasjoner.

Og endelig gir den en viktig bakgrunn for arrestasjonen av Jesus, som ble innledningen til påskens frelsesdrama.

Jeg ønsker Agders lesere en velsignet påske!

Arild Vøllestad

Prest og pensjonist