- Ikke til deg som sliter
Før eide jeg 20 designervesker. Så begynte jeg å selge dem. For hver veske som fikk ny eier på Finn, ble det litt lettere å puste.
På det meste hadde jeg rundt 20 designervesker.
De sto pent i skap og hyller, som en stum fortelling om hvem jeg ville være. Chanel. Céline. Louis Vuitton.
Kjøpene føltes fortjente.
Jeg jobbet hardt, tjente godt og brukte deretter.
Norge er nest høyest i Europa på personlig konsum per innbygger, bare slått av Luxembourg.
Vi er 21 prosent over EU-snittet. Sverige og Finland ligger på henholdsvis 3 og 2 prosent over det samme snittet. Og likevel er vi det minst lykkelige landet i Norden på FNs lykkekåring for 2025. Det er et tankekors som fortjener mer enn ett sekunds oppmerksomhet.
Martin Bech Holte skriver i «Landet som ble for rikt» at staten må slankes.
At vi har brukt oss inn i en felle der oljerikdommen har gjort oss vant til å forvente stadig mer, uten å gi noe tilbake.
Jeg tror det samme argumentet gjelder oss som enkeltpersoner.
Vi har levd som om veksten aldri tar slutt. Som om neste veskeinnkjøp var den naturlige konsekvensen av en god måned på jobb.
Dyrtiden satte en støkk i meg. Ikke fordi jeg plutselig ikke hadde råd, det har jeg fortsatt. Men fordi den tvang meg til å stanse opp.
Jeg begynte å selge veskene. En. To. Etter hvert alle sammen. Og for hver veske som fikk ny eier på Finn, ble det litt lettere å puste.
Nå sier ekspertene at det kan bli verre. Kjerneinflasjonen i januar slo langt over alle prognoser. De største bankene har avlyst forventede rentekutt, og noen utelukker ikke lenger en ny renteheving. De av oss som bygde livet på at lave renter var en naturlov, trenger en ny plan. Eller egentlig en gammel en: å leve etter det vi faktisk har.
Denne kronikken er ikke til deg som faktisk sliter. Du som velger mellom strøm og mat. Dyrtiden er reell og urettferdig, og den rammer skjevt.
Det er en annen og viktigere samtale.
Denne er til oss andre. Med utdanning, stabil inntekt og en jobb som betaler godt. Som kaller det «dyrtid» når vi ikke lenger kan handle uten å tenke oss om.
Det er en veldig komfortabel krise å ha.
Jeg var blant dem som brukte shopping som regulering av alt, stress, kjedsomhet, glede, sorg.
Men noe skjedde da inflasjonen fikk meg til å se på hva jeg brukte penger på.
Det som ble synlig, var en sum jeg ikke kunne forsvare overfor meg selv, planeten eller barna mine.
Holte mener staten må ta ansvar for sitt overforbruk. Jeg mener vi privilegerte forbrukere må gjøre det samme.
Ikke som selvpisking, men som en enkel erkjennelse: vi har nok. Vi hadde nok lenge før dyrtiden. Vi hadde bare ikke lagt merke til det.
Det har jeg nå.
Takknemlig er kanskje et rart ord. Men det er det riktige.