Herold

Irans president Masoud Pezeshkian har offentliggjort et brev adressert til USAs innbyggere.

- Iran har intet fiendskap mot vanlige amerikanere, skriver Irans president Masoud Pezeshkian i et brev adressert til USAs innbyggere.

Han skriver videre at det å fremstille Iran som en trussel verken er forenlig med den historiske virkeligheten eller med dagens observerbare fakta.

- Angrep på Irans vitale infrastruktur rammer det iranske folket, og slike handlinger får konsekvenser som strekker seg langt utover Irans grenser, skriver presidenten.

Les brevet i sin helhet her:

Til folket i Amerikas forente stater - og til alle som, midt i en flom av fordreininger og fabrikerte fortellinger, fortsatt søker sannheten og strever etter et bedre liv:

Iran - i kraft av sitt navn, sin egenart og sin identitet - er en av verdens eldste sammenhengende sivilisasjoner. Til tross for historiske og geografiske fortrinn i ulike epoker har Iran i sin moderne historie aldri valgt aggresjonens, ekspansjonens, kolonialismens eller dominansens vei. Selv etter å ha vært utsatt for okkupasjon, invasjon og vedvarende press fra stormakter - og til tross for militær overlegenhet over mange av sine naboer - har Iran aldri innledet en krig. Derimot har landet standhaftig og modig slått tilbake dem som har angrepet det.

Det iranske folket nærer ikke fiendskap mot andre nasjoner, inkludert folket i USA, Europa eller nabolandene. Selv i møte med gjentatte utenlandske inngrep og press gjennom sin stolte historie har iranere konsekvent trukket et tydelig skille mellom myndigheter og de folkene de styrer. Dette er et dypt forankret prinsipp i iransk kultur og i den kollektive bevisstheten - ikke et midlertidig politisk standpunkt.

Derfor er det å fremstille Iran som en trussel verken forenlig med historiske realiteter eller med observerbare fakta i dag. En slik oppfatning er et resultat av de mektiges politiske og økonomiske innfall - behovet for å skape en fiende for å rettferdiggjøre press, opprettholde militær dominans, holde våpenindustrien i gang og kontrollere strategiske markeder. I et slikt klima: Finnes det ingen trussel, blir den oppfunnet.

Innenfor den samme logikken har USA samlet et svært stort antall styrker, baser og militære kapasiteter rundt Iran - et land som, i hvert fall siden USAs grunnleggelse, aldri har startet en krig. Nylige amerikanske angrep, utført fra nettopp disse basene, har vist hvor truende en slik militær tilstedeværelse faktisk er. Naturlig nok vil ingen stat som står overfor slike forhold, avstå fra å styrke sitt forsvar. Det Iran har gjort - og fortsatt gjør - er en avmålt respons, forankret i legitimt selvforsvar, og på ingen måte et forsøk på å innlede krig eller aggresjon.

Forholdet mellom Iran og USA var ikke opprinnelig fiendtlig, og de tidlige kontaktene mellom iranske og amerikanske mennesker var ikke preget av fiendskap eller spenning. Vendepunktet kom imidlertid med kuppet i 1953 - en ulovlig amerikansk innblanding som hadde som mål å hindre nasjonaliseringen av Irans egne ressurser. Kuppet avbrøt Irans demokratiske utvikling, gjeninnsatte diktatur og sådde dyp mistillit blant iranere til amerikansk politikk. Mistilliten ble ytterligere forsterket gjennom USAs støtte til sjahens regime, støtten til Saddam Hussein under den påtvungne krigen på 1980-tallet, innføringen av de lengste og mest omfattende sanksjonene i moderne historie, og til slutt uprovose(r)t militær aggresjon - to ganger, mens forhandlinger pågikk - mot Iran.

Likevel har alt dette presset ikke svekket Iran. Tvert imot har landet blitt sterkere på mange områder: Lese- og skriveferdighetene har tredoblet seg - fra om lag 30 prosent før den islamske revolusjonen til over 90 prosent i dag; høyere utdanning har vokst kraftig; det er gjort betydelige fremskritt innen moderne teknologi; helsetjenestene er forbedret; og infrastrukturen er utviklet i et tempo og omfang som ikke kan sammenlignes med tidligere. Dette er målbare og observerbare realiteter, uavhengig av fabrikerte fortellinger.

Samtidig må den destruktive og umenneskelige virkningen av sanksjoner, krig og aggresjon på livene til det motstandsdyktige iranske folket ikke undervurderes. Fortsatt militær aggresjon og de nylige bombingene påvirker menneskers liv, holdninger og perspektiver dypt. Dette gjenspeiler en grunnleggende menneskelig sannhet: Når krig påfører uopprettelig skade på liv, hjem, byer og framtid, forblir mennesker ikke likegyldige overfor dem som bærer ansvaret.

Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Hvilke av det amerikanske folkets interesser er det egentlig denne krigen tjener? Fantes det noen objektiv trussel fra Iran som kunne rettferdiggjøre en slik handlemåte? Tjener massakren av uskyldige barn, ødeleggelsen av anlegg som produserer kreftmedisiner, eller skryt av å bombe et land «tilbake til steinalderen», noe annet formål enn å skade USAs omdømme i verden ytterligere?

Iran valgte forhandlinger, inngikk en avtale og oppfylte alle sine forpliktelser. Beslutningen om å trekke seg fra avtalen, eskalere mot konfrontasjon og gjennomføre to aggressjonshandlinger mens forhandlinger pågikk, var ødeleggende valg tatt av amerikanske myndigheter - valg som tjente vrangforestillingene til en utenlandsk aggressor.

Å angripe Irans livsviktige infrastruktur - inkludert energi- og industrianlegg - rammer direkte det iranske folket. Utover å utgjøre en krigsforbrytelse har slike handlinger konsekvenser som strekker seg langt utenfor Irans grenser. De skaper ustabilitet, øker menneskelige og økonomiske kostnader og viderefører en spiral av spenning ved å så frø av bitterhet som vil vare i årevis. Dette er ikke et uttrykk for styrke; det er et tegn på strategisk forvirring og manglende evne til å finne en bærekraftig løsning.

Er det ikke også slik at USA har gått inn i denne aggresjonen som en proxy for Israel, påvirket og manipulert av det regimet? Er det ikke sant at Israel, ved å konstruere en iransk trussel, søker å avlede verdens oppmerksomhet fra sine forbrytelser mot palestinerne? Er det ikke åpenbart at Israel nå ønsker å kjempe mot Iran til siste amerikanske soldat og siste skattedollar - ved å skyve byrden av sine illusjoner over på Iran, regionen og USA selv i jakten på illegitime interesser?

Er «America First» virkelig blant prioriteringene til amerikanske myndigheter i dag?

Jeg oppfordrer dere til å se forbi desinformasjonens maskineri - en integrert del av denne aggresjonen - og i stedet snakke med dem som har besøkt Iran. Legg merke til de mange dyktige iranske innvandrerne - utdannet i Iran - som nå underviser og forsker ved verdens mest prestisjefylte universiteter, eller som bidrar i de mest avanserte teknologiselskapene i Vesten. Stemmer disse realitetene med fordreiningene dere blir fortalt om Iran og dets folk?

I dag står verden ved et veiskille. Å fortsette langs konfrontasjonens vei er mer kostbart og mer fåfengt enn noensinne. Valget mellom konfrontasjon og dialog er både reelt og avgjørende; utfallet vil forme framtiden for generasjoner som kommer. Gjennom sin årtusenlange stolte historie har Iran overlevd mange angripere. Alt som gjenstår av dem, er tilsmussede navn i historien - mens Iran består: motstandsdyktig, verdig og stolt.

Meldingen kommer i kjølvannet av en rekke uttalelser fra Donald Trump, som vil holde en tale til nasjonen om Iran-krigen ved tretida natt til torsdag norsk tid.

Trump har både uttalt at USA vil trekke seg ut av Iran i løpet av noen uker, og at han ikke vil oppgi noen tidslinje for krigsoperasjonen.

Spekulasjoner om bakkeinvasjon

Det hersker også spekulasjoner om hvorvidt han vil iverksette en bakkeinvasjon - en klar eskalering fra det som per i dag kun er luftangrep fra amerikansk og israelsk side.

Donald Trump har hevdet Iran har bedt om våpenhvile, og har dessuten uttalt at det allerede har vært et regimeskifte i landet.

- Irans nye president, som er langt mindre radikalisert og langt mer intelligent enn sine forgjengere, har nettopp bedt USA om en våpenhvile, skrev Trump på Truth Social, hans sosiale medie, tidligere i dag.

Iranske myndigheter gikk kort tid etter ut og avviste disse påstandene som «usanne og grunnløse».

Nato-trusler

Donald Trump har gjentatte ganger - seinest i tydelige ordelag onsdag - tatt til orde for at han kan melde USA ut av Nato som følge av europeisk uvilje til å delta militært i krigen i Iran.

Dette til tross for at det var USA og Israel som initierte angrepet mot Iran, og ikke USA som ble angrepet, slik Natos artikkel fem legger til grunn for å involvere militæralliansen.

Financial Times skriver ved 19-tida onsdag kveld at Trump har truet med å stanse våpentilgangen til Ukraina om ikke europeiske land deltar i en militær koalisjon for å få åpnet det stengte Hormuz-stredet.

Ifølge avisas kilder har Trump truet med å strupe Europas tilgang til å kjøpe våpen til Ukraina.