Herold

Den iranske presidenten avviser at landet er en trussel. – Lærebokeksempel på såkalt offentlig diplomati, sier ekspert.

Brevet fra Irans president kommer midt i USA og Israels krig mot Iran, og bare timer før en varslet tale fra Donald Trump.

Den iranske statlige TV-kanalen Press TV har publisert brevet i sin helhet.

Masoud Pezeshkian henvender seg direkte til det amerikanske folk, og til alle som «midt i en flom av forvrengninger og fabrikkerte fortellinger fortsetter å søke sannheten og streber etter et bedre liv».

Her er brevet fra Masoud Pezeshkian

I Guds navn, den Barmhjertige, den Nåderike.

Til folket i Amerikas forente stater, og til alle dem som – midt i en flom av forvrengninger og fabrikkerte fortellinger – fortsetter å søke sannheten og streber etter et bedre liv:

Iran – ved dette navn, denne karakter og denne identitet – er en av de eldste sammenhengende sivilisasjonene i menneskehetens historie. Til tross for sine historiske og geografiske fordeler til ulike tider, har Iran aldri i sin moderne historie valgt aggresjonens, ekspansjonens, kolonialismens eller dominansens vei. Selv etter å ha utholdt okkupasjon, invasjon og vedvarende press fra globale stormakter – og til tross for militær overlegenhet over mange av sine naboer – har Iran aldri startet en krig. Likevel har landet resolutt og modig slått tilbake mot dem som har angrepet det.

Det iranske folk bærer ikke på fiendskap mot andre nasjoner, inkludert folket i Amerika, Europa eller nabolandene. Selv i møte med gjentatte utenlandske intervensjoner og press gjennom sin stolte historie, har iranere konsekvent skilt tydelig mellom regjeringer og folkene de styrer. Dette er et dypt forankret prinsipp i iransk kultur og kollektiv bevissthet – ikke et midlertidig politisk standpunkt.

Av denne grunn er fremstillingen av Iran som en trussel verken i samsvar med den historiske virkeligheten eller med dagens observerbare fakta. En slik oppfatning er et produkt av de mektiges politiske og økonomiske luner – behovet for å fabrikkere en fiende for å rettferdigstille press, opprettholde militær dominans, understøtte våpenindustrien og kontrollere strategiske markeder. I et slikt miljø oppfinnes trusselen dersom den ikke eksisterer.

Innenfor denne samme rammen har USA konsentrert det største antallet av sine styrker, baser og militære kapasiteter rundt Iran – et land som, i det minste siden grunnleggelsen av USA, aldri har startet en krig. Nyere amerikanske aggresjoner iverksatt fra nettopp disse basene har demonstrert hvor truende et slikt militært nærvær i sannhet er. Naturligvis ville ingen land som ble konfrontert med slike forhold, avstå fra å styrke sin forsvarsevne. Det Iran har gjort – og fortsetter å gjøre – er en målt reaksjon forankret i legitimt selvforsvar, og på ingen måte en initiering av krig eller aggresjon.

Forholdet mellom Iran og USA var opprinnelig ikke fiendtlig, og de tidlige interaksjonene mellom det iranske og det amerikanske folket var ikke preget av fiendskap eller spenning. Vendepunktet var imidlertid statskuppet i 1953 – en ulovlig amerikansk intervensjon med mål om å forhindre nasjonaliseringen av Irans egne ressurser. Dette kuppet avbrøt Irans demokratiske prosess, gjeninnførte diktatur og sådde dyp mistillit blant iranere overfor amerikansk politikk. Denne mistilliten ble ytterligere fordypet med USAs støtte til sjahens regime, støtten til Saddam Hussein under den påtvungne krigen på 1980-tallet, innføringen av de lengste og mest omfattende sanksjonene i moderne historie, og til slutt, uprovosert militær aggresjon – to ganger, midt under forhandlinger – mot Iran.

Likevel har alt dette presset mislyktes i å svekke Iran. Tvert imot har landet vokst seg sterkere på mange områder: lese- og skrivekyndigheten er tredoblet – fra omtrent 30 % før den islamske revolusjonen til over 90 % i dag; høyere utdanning har ekspandert dramatisk; betydelige fremskritt er oppnådd innen moderne teknologi; helsetjenestene er forbedret; og infrastruktur har utviklet seg i et tempo og omfang som er usammenlignbart med fortiden. Dette er målbare, observerbare realiteter som står uavhengig av fabrikkerte fortellinger.

Samtidig må man ikke undervurdere den ødeleggende og inhumane effekten sanksjoner, krig og aggresjon har på livene til det motstandsdyktige iranske folket. Fortsettelsen av militær aggresjon og nylige bombeangrep påvirker menneskers liv, holdninger og perspektiver dypt. Dette gjenspeiler en grunnleggende menneskelig sannhet: når krig påfører uopprettelig skade på liv, hjem, byer og fremtider, vil ikke folk forbli likegyldige overfor de ansvarlige.

Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Nøyaktig hvilke av det amerikanske folks interesser blir egentlig tjent av denne krigen? Fantes det noen objektiv trussel fra Iran som rettferdiggjorde en slik oppførsel? Tjener massakren på uskyldige barn, ødeleggelsen av farmasøytiske anlegg for kreftbehandling, eller det å skryte av å bombe et land «tilbake til steinalderen», noe annet formål enn å skade USAs globale omdømme ytterligere?

Iran søkte forhandlinger, nådde enighet og oppfylte alle sine forpliktelser. Beslutningen om å trekke seg fra denne avtalen, eskalere mot konfrontasjon og iverksette to aggresjonshandlinger midt under forhandlinger, var destruktive valg tatt av den amerikanske regjeringen – valg som tjente en utenlandsk aggressors vrangforestillinger.

Å angripe Irans vitale infrastruktur – inkludert energi- og industrianlegg – rammer det iranske folket direkte. Utover å utgjøre en krigsforbrytelse, bærer slike handlinger med seg konsekvenser som strekker seg langt utover Irans grenser. De skaper ustabilitet, øker menneskelige og økonomiske kostnader, og opprettholder sykluser av spenning som planter frø av bitterhet som vil vare i årevis. Dette er ikke en demonstrasjon av styrke; det er et tegn på strategisk forvirring og en manglende evne til å oppnå en bærekraftig løsning.

Er det ikke også slik at Amerika har gått inn i denne aggresjonen som en stedfortreder for Israel, påvirket og manipulert av dette regimet? Er det ikke sant at Israel, ved å fabrikkere en iransk trussel, søker å avlede verdens oppmerksomhet bort fra sine forbrytelser mot palestinerne? Er det ikke åpenbart at Israel nå har som mål å bekjempe Iran til den siste amerikanske soldat og den siste amerikanske skattebetaler-dollar – og velte byrden av sine vrangforestillinger over på Iran, regionen og USA selv i jakten på illegitime interesser?

Er «Amerika først» virkelig blant prioriteringene til den amerikanske regjeringen i dag?

Jeg inviterer dere til å se forbi maskineriet av feilinformasjon – en integrert del av denne aggresjonen – og i stedet snakke med dem som har besøkt Iran. Legg merke til de mange dyktige iranske immigrantene – utdannet i Iran – som nå underviser og driver forskning ved verdens mest prestisjefylte universiteter, eller bidrar i de mest avanserte teknologiselskapene i Vesten. Samsvarer disse realitetene med forvrengningene dere blir fortalt om Iran og dets folk?

I dag står verden ved et veiskille. Å fortsette langs konfrontasjonens vei er mer kostbart og nytteløst enn noen gang før. Valget mellom konfrontasjon og dialog er både reelt og skjebnesvangert; utfallet vil forme fremtiden for generasjoner fremover. Gjennom sine årtusener med stolt historie har Iran overlevd mange aggressorer. Alt som gjenstår av dem er svertede navn i historien, mens Iran består – motstandsdyktig, verdig og stolt.

Teksten er hentet fra den iranske statlige TV-kanalen Press TV og oversatt fra engelsk med kunstig intelligens.

Pezeshkian skriver at det iranske folk ikke har «fiendskap mot andre nasjoner, inkludert folket i USA, Europa eller nabolandene».

– Selv etter å ha utholdt okkupasjon, invasjon og vedvarende press fra globale stormakter – og til tross for militær overlegenhet over mange av sine naboer – har Iran aldri startet en krig, heter det i brevet.

Ingen trussel

Pezeshkian skriver at å skille mellom folk og regjeringer er et viktig prinsipp i Iran.

– Av denne grunn er fremstillingen av Iran som en trussel verken i samsvar med den historiske virkeligheten eller med dagens observerbare fakta, heter det i brevet.

Masoud Pezeshkian sier Iran ikke har noe fiendskap mot vanlige amerikanere. Her taler han til FNs generalforsamling i september 2025.

Presidenten viser til at USA har styrket sitt militære nærvær i regionen den siste tiden, og utført flere angrep mot Iran.

– Naturligvis ville ingen land som ble konfrontert med slike forhold, avstå fra å styrke sin forsvarsevne. Det Iran har gjort – og fortsetter å gjøre – er en målt reaksjon forankret i legitimt selvforsvar, og på ingen måte en initiering av krig eller aggresjon, skriver Pezeshkian.

Han sier at å angrep Irans vitale infrastruktur rammer det iranske folk direkte.

– Utover å utgjøre en krigsforbrytelse, bærer slike handlinger med seg konsekvenser som strekker seg langt utover Irans grenser, skriver presidenten.

Røyk stiger opp i luften etter en eksplosjon i Irans hovedstad Teheran onsdag.

– Offentlig diplomati

– Dette er et lærebokeksempel på såkalt public eller offentlig diplomati, at man appellerer til en befolkning over hodet på deres ledelse i håp om at befolkningen vil påvirke sin ledelse til ens fordel, skriver Iver B. Neumann i en SMS til NRK.

Han synes det er interessant å se hvor nøktern tonen til Pezeshkian er.

– Tror du at Irans president når frem til det amerikanske folket med dette?

– Nei, men det skader aldri å gjøre et forsøk. Utgiftene for Iran her er jo null, svarer Neumann.

Avviser våpenhvile-forslag

Tidligere onsdag skrev Trump på sitt sosiale medium Truth Social at Iran hadde bedt om våpenhvile.

Iran svarte raskt at det var «usant og grunnløst».

– Lederen for det nye regimet i Iran, mye mindre radikal enn sine forgjengere og langt mer intelligent, har akkurat bedt USA om en våpenhvile, skrev Trump.

Trump hevder Iran vil ha våpenhvile. Det avviser Iran som usant og grunnløst.

Han skrev at USA bare ville vurdere det hvis Hormuzstredet ble åpnet.

– Men inntil det skjer, skal vi bombe Iran til tilintetgjørelse, eller som de sier «tilbake til steinalderen», skrev Trump.