Herold

USA ligner et ekspansivt, brutalt, keiservelde. Da må Europa være en progressiv, solidarisk kraft.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Under det som er blitt kalt «Donroe-doktrinen» – Donald Trump sin versjon av Monroe doktrinen – har den amerikanske presidenten drevet det mest utilslørte og omfattende angrepet på de normene og reglene som har holdt vår verden sammen i moderne tid i Latin-Amerika. Det vi er vitne til nå går langt utover en tradisjonell interessesfærepolitikk der stormakter får skalte og valte med sin bakgård. Dette er en politikk med mål om å gjøre oss alle til vasallstater, og tilsidesette både demokrati og internasjonal rett. Det er på tide at Europa slutter å observere passivt fra sidelinjen.

Trump har intervenert direkte i valg i Argentina og Honduras, og skaper nå en allianse med ytre høyre-ledere i regionen.

Siden 1800-tallet har kampen om Monroe doktrinen handlet om vår verdensorden. Utgangspunktet er den opprinnelige versjonen av Monroe-doktrinen: USAs president James Monroe forpliktet i 1823 USA til å forsvare Latin-Amerika dersom de ulike landenes uavhengighet var truet. Målet var å demme opp for europeisk re-kolonisering av Amerika, og styrke republikkene mot de bakstreverske og aggressive monarkiene.

Latin-Amerika oppfattet det som et forsvar for deres suverenitet, og inviterte USA til å nedfelle det i en internasjonal avtale i 1826. Forsøket mislyktes, men ideene dukket opp igjen senere og var med på å legge grunnlaget for FN-traktaten. Det samme skjedde med den inter-amerikanske gjensidige forsvarstraktaten, signert i 1947. Den ble aldri en gjensidig forsvarstraktat i Amerika, men ideene ble videreført i NATO året etter.

I Latin-Amerika har USA hatt minst to ansikter: et som har ønsket samarbeid om felles mål, og et som har drevet utilslørt imperialisme og interessepolitikk. Nå ser vi bare det siste.

Ordet «Donroe-doktrinen» ble først brukt etter Trumps innsettingstale i fjor der han krevde å få overta Panamakanalen, Canada og Grønland, og å omdøpe Mexico-gulfen til Amerika-gulfen. I desember kom den nasjonale sikkerhetsstrategien til Trumps USA. Den skisserer hvordan Latin-Amerika skal tjene USAs interesser ved å holde migranter og såkalte narkoterrorister ute, og sikre forsyningskjeder av viktige ressurser. Måten å gjøre det på er å rekruttere samarbeidspartnere i Latin-Amerika, i en betydning som ligger et sted mellom tjener og torpedo.

Underleggelsen av Venezuela er det meste ekstreme tilfellet vi har sett til nå. Med pistolen mot hodet styrer nå Nicolás Maduro sin tidligere visepresident, Delcy Rodríguez, Venezuela på vegne av USAs for å sikre tilgang til, og inntekter fra, olje, gull og sjeldne jordarter.

Cuba er sannsynligvis neste land ut, selv om det er uklart hva slags overtakelse Trumps uttalelse om at han skal få æren av å «ta» Cuba egentlig vil resultere i.

Og det stopper ikke der. Det er selvsagt enklere måter å sikre seg tjenere og torpedoer i Latin-Amerika enn ved å sende spesialstyrker og bortføre presidenten. Trump har allerede intervenert direkte i valg i Argentina og Honduras, og skaper nå en allianse med ytre høyre-ledere i regionen. Alle var samlet i Miami i mars til lanseringen av «Amerikas skjold», et initiativ fra USA for å militarisere regionen for å beskytte den mot såkalte narkoterrorister. Her lanserte Pete Hegseth ideen om et «Greater North America» – en geografisk enhet som strekker seg langt inn i Sør-Amerika.

Det første resultatet av dette «samarbeidet» har vi sett i Ecuador: Etter at USA har bombet småbåter i Karibia siden august og til nå drept 168 mennesker, bombet ecuadorianske styrker, med hjelp av USA, det som skulle være et narkotikalaboratorium på grensen mellom Colombia og Ecuador. Det viste seg å være en kvegfarm.

Over hele regionen ser vi at stadig flere innordner seg Trumps befalinger, og nedprioriterer landenes langsiktige utviklingsinteresser og tradisjoner for internasjonalt samarbeid. USA presser på for at landene skal bryte det viktige forholdet til Kina. Vil man sette det i spill for å styrke USAs visjoner for en såkalt «kristen-jødisk sivilisasjon», og for å fylle lommene til Trump og hans kompanjonger? Chiles nyvalgte ytre høyre-president, José Antonio Kast, har vist seg å ville gå langt i den retningen. Men det er ingen tegn til at USA vil gi noe tilbake: Venezuelas María Corina Machado er for eksempel fremdeles ute i kulda, på tross av at hun har knyttet seg tett til en ytre høyre-koalisjon.

Opp i alt dette er skuffelsen stor over Europa. Mens Trump turer fram, har Europa hatt nok med seg selv og – med noen unntak – regelrett nedprioritert Latin-Amerika.

Men man kunne se for seg at Europa skapte sin egen doktrine for å forsvare Latin-Amerika mot ytre inngripen, og trusler mot demokratiet: En slags transatlantisk ikke-innblandings- og demokratidoktrine. Det kunne gi Europa nye allierte i kampen for en regelbasert verdensorden, mens Latin-Amerika ville få et instrument for å bekjempe demokratiske trusler og forsvare sin suverenitet. Brasil, Mexico og Colombia ville sikkert reagert positivt. De representerer nær halve befolkningen i Latin-Amerika, og strålte med sitt fravær på møtet om «Amerikas Skjold».

Virkeligheten er snudd på hodet siden Monroe-doktrinen. USA ligner et ekspansivt, brutalt, keiservelde. Da er det opp til Europa å være den progressive, solidariske kraften.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar