Herold

– Vet vi egentlig hvem vi jobber med? spør Martin André Johansen, som er interessert i psykologi og kontrasten mellom hvordan man ønsker å være og hvordan man fremstår.

Martin André Johansen har skrevet krim. Blodlinjer kom ut i fjor, og mannen som fyller 52 i april har allerede startet på en oppfølger.

Han er oppvokst i Åmundsdalen og gikk på Rolland skole, Eidsvåg ungdomsskole og U. Pihl videregående skole.

Johansen ble tidlig interessert i idrett, spesielt idretter med ball, og ble ofte kalt ballmannen. Han var først og fremst opptatt av fotball, men begynte å spille håndball som 10-åring for å ha noe å gjøre på når fotballsesongen var over.

– Egentlig spilte jo alle fotball. Det var det som var det store. Jeg hadde Kimmo Storvik som trener. Men så ble det satset veldig på håndball i klubben, så da ble det håndball. Dag Stiegler organiserte mini-håndball først, og så ble det mer alvor etter hvert. Jeg hadde Torbjørn Iversen som trener fra jeg var 14 til 18 år, og han var en meget god trener. Senere ble det Morten Fjeldstad noen sesonger. Jeg husker jeg scoret syv mål i A-lagsdebuten, sier Martin Johansen.

– Halve A-laget som jeg spilte på bodde i borettslaget i Åmundsdalen, og det håndball-miljøet som jeg var en del av utgjorde Åsanes 1. divisjonslag midt på 90-tallet.

Flyttet fra Åsane

I dag bor han med sin kone, Cathrine, i Birkeveien på Landås. Barna, Miriam, Snorre og Brage, er blitt store, og avdelingslederen på Slettebakken skole har tid til å skrive.

– Jeg har plutselig tid som jeg ikke hadde før. Nå skal jeg ikke kjøre på trening, og jeg skal heller ikke på foreldremøte. Jeg skriver i ledige øyeblikk, ofte på fridager og på feriedager, og sørger for å sette av tid.

Blodlinjer handler om Brage Rognaldsen, som er tredje generasjon politimann med bakgrunn som psykolog. Mens han forsøker å balansere familieliv og arbeid, begynner gamle og uløste saker å dukke opp, saker der både faren og bestefaren har hatt en rolle. Gradvis forstår Brage at hans egentlige oppgave ikke bare handler om å finne sannheten, men om å redde familieæren ved å gjøre opp for fortidens feil.

Handlingen utspiller seg for det meste i en bydel sør for Bergen sentrum. Etterforsker Brage Rognaldsen bor i Fageråsen og jobber på Bergen sentrum politistasjon. Det flyter lik i Nubbevannet, Tveitevannet og Store Lungegårdsvannet, og etterforskeren kjører fra åsted til åsted i en gammel Saab med låter fra a-ha og Morten Harkets fløyelsmyke røst på øret.

Forfatteren plasserer ytterst sjelden karakterene i bydelen han kommer fra, men en begravelse finner sted i Eidsvåg kirke, og på et tidspunkt befinner etterforskeren seg også i Tømmervågen. På en skole sør for Bergen sentrum blir vi etterhvert kjent med ulike lærere med mildt sagt tvilsom karakter.

I krimromanens andre del utvikler fortellingen seg til å bli en studie i personligheter og adferdsmønstre, med innblikk i hva som kan foregå på en arbeidsplass, i dette tilfellet en skole, og ikke minst hvordan tilsynelatende velfungerende mennesker gjør seg drapsmenn og drapskvinner.

– Bergen måtte få en ny etterforsker

Vi møter Martin Johansen på Åsane videregående skole. Sist han var her lå U. Pihl skole på området, hvor han altså selv var elev. Det er første gang han besøker det relativt nye bygget, hvor også Åsane kulturhus ligger, og han lar seg imponere.

Det regner, slik det også ofte gjør når etterforsker Rognaldsen kjører gjennom Bergen i Johansens fortelling, men inne i skolebygget er det tørt og det yrer av liv. Vi spør først om hvem han har latt seg inspirere av.

– Jeg er fascinert av forfattere som klarer å skape levende universer og stemninger. Carlos Ruiz Zafón, forfatteren av Vindens skygge, har inspirert meg enormt, særlig hans evne til å beskrive by og miljø slik at byen selv blir en karakter i historien. Den samme sansen for sted og atmosfære finner jeg hos Jo Nesbø og Gunnar Staalesen, som begge klarer å forankre dramatikk og menneskelige dilemmaer i omgivelser du tror fullt og helt på, sier Johansen.

– Hvordan oppsto ideen til å skrive din aller første krim?

– Jeg har alltid skrevet mye. Dikt, blant annet. Små fortellinger. Og så har jeg hatt en idé i hodet om at Bergen måtte få en ny etterforsker. Varg Veum er bra, men det begynner å bli noen år siden. Og så ville jeg skrive om en etterforsker som ikke er alkoholisert, som for eksempel Varg Veum og Harry Hole er, og der alt er veldig mørkt. Jeg ville skrive om en vanlig fyr. Så jeg ville forsøke å skape en ny krimhelt uten de vanlige klisjeene.

– Du beskriver en del bestialske og makabre ting. Ble du overrasket selv over at du har dette i deg?

– På sett og vis. Men veldig ofte så...det er et uttrykk som heter at virkeligheten er mye verre enn fiksjonen. Det jeg har skrevet er fiksjon. Og så blir man påvirket av alt man har lest eller sett.

Interessert i mennesker

– Del to i krimromanen skiller seg ut fra del én, og som leser blir man kjent med miljøet på en skole, og lærere som begår drap?

– Jeg synes det er interessant med folk du møter, og mennesker du er i interaksjon med i løpet av livet. Du treffer mange karakterer i løpet av et langt arbeidsliv. Og så kan du blåse opp disse karakterene, gi dem en veldig mørk side og spinne videre på det. Jeg er interessert i psykologien i det, og det som handler om kognitiv dissonans, altså at en person fremstår på en måte, men gjør noe helt annet, kontrasten mellom hvordan du ønsker å være og hvordan du fremstår.

–Kan du utdype?

– For eksempel mennesker med et medfødt temperament. De kan prøve å skjule det i ulike sammenhenger, men det kommer frem uansett.

– Jeg er også opptatt av machiavellisme; et personlighetstrekk preget av manipulasjon og mangel på empati. Mennesker som er villig til å ta alle midler i bruk for å oppnå en eller annen form for posisjon. Det kan man jo oppleve i ulike organisasjoner.

Dette fascinerer Johansen.

– I jobbsammenheng så handler det om hvordan du skal få folk med deg. Du har de folkene du har, men hvordan skal du få folk med deg? Skal du innføre noe nytt, må du være klar over at det finnes de som kommer til å boikotte. Og så finnes de som sier «dette blir kjempegøy». Så psykologien er spennende. Vet vi egentlig hvem vi jobber med? spør han.

– Så nå lurer folk på Slettebakken skole om du skriver om dem?

– Ja, men dette er altså fiksjon, understreker han.

– Men det er mange på jobben som har kjøpt boken. Og også en del som bor i nærområdet på Landås.

Hadde historien klar

– Hvor mye hadde du klart før du begynte å skrive?

– Jeg hadde hele scenarioet i hodet mitt, og så skrev jeg en synopsis. Jeg hadde historien klar. Jeg hadde slutten, sånn noenlunde. Så da var det bare å begynne.

– I boken har en av karakterene fått navnet Bjarte Jørgensen. Han drar vi kjensel på fra Åsane?

– Ja, han er en av mine beste venner. Vi gikk på U. Pihl sammen. En fin fyr.

– Og gjennomgående krydrer du historien med a-ha-referanser?

– Ja, jeg er vel en skap-fan. Men det handler mest om at det fins en formel når du skal skrive krim, rent bortsett fra at du skal ha en helt og en skurk og én eller flere forbrytelser. Du må for eksempel ha en bil. Etterforsker Brage Rognaldsen kjører en plommerød Saab 96 De Luxe-modell.

– Idris Elba i krim-serien Luther kjører rundt i en gammel Volvo og hører på David Bowie. Og når det gjelder Jo Nesbøs Harry Hole så høre han mye på jazz-greier. Min helt hører på a-ha.

– Det kommer en krim til?

– Ja, jeg holder på med en oppfølger. Der begynner historien med et attentatforsøk på ordføreren i Bergen.