Herold

Kommentar: Denne uken kommer til å være dirrende preget av budsjettforhandlinger og mulig regjeringskrise. Både mediene og de ulike partiene kommer til å dramatisere det hele. I 2026 skal Staten Norge ha samlede inntekter på omtrent 2 270 milliarder kroner. Utgiftene er beregnet til 2 201 milliarder. For meg høres det ut som om det ligger an til et overskudd der på 69 milliarder kroner. Det går nok bra i år også.

I helgen ble altså Ap, Sp og Rødt enig om et budsjett. Men det har de ikke flertall for. Fordi MDG brøt forhandlingene, omtrent samtidig med at SV sa nei. Så nå er alt ute i den usikre. En politisk limbo. Jeg har problemer med å tro at MDG og SV vil peke på Sylvi Listhaug som ny statsminister, men utover det, er mye uforutsigbart i norsk politikk akkurat nå.

Det er nemlig slik at om ikke regjeringen og statsministeren har et flertall bak seg i Stortinget, så må han gå til Kongen og melde ifra. Og da er det parlamentarisk skikk at Kongen skal peke på lederen for det største opposisjonspartiet. Det er Frp og Sylvi Listhaug. Men så er det også slik at hun ikke har noe flertall bak seg i Stortinget. Verken Venstre, KrF eller Høyre ønsker henne. Og da må hun, antakelig, peke tilbake på Støre igjen.

De fleste er innforstått med at det neppe blir regjeringskrise i år. I alle fall tror jeg at uroen nå er forhandlingsteknikk og litt uerfarne forhandlere som kan ha malt seg inn i et hjørne. Det som er litt komplisert er at det finnes et ferdig framforhandlet budsjett, støttet av Ap, Sp og Rødt. Men det har SV og MDG har sagt nei til. Men de har sagt ja til å snakke videre. Om det i disse samtalene dukker opp nye ting, så kan man risikere at det er i konflikt med budsjettavtalen som Senterpartiet og Rødt har inngått. Så det Støre må få til er altså å få SV og MDG fornøyde uten «miste» Sp og Rødt. Og det tror jeg muligens han klarer på et eller annet vis. Men sikker kan ingen være.

Når de endelig har sydd sammen et flertall, eller gått på en kabinettspørsmålssmell og plaget Kongen med det og ting roer seg, så kommer neppe noen til å si at de er fornøyde. Det er omtrent like vanskelig som å få en storbonde til å innrømme at han har hatt en fantastisk sesong. Gud forby at noen sier de er fornøyde med noe som helst i dette landet. I alle fall i offentligheten. Med surhet skal landet bygges og man skal bare, med nød og neppe, kunne godta det som legges fram.

Akkurat dette er det litt rare for meg. At vi hele tiden skal være så morske og mellomfornøyde. At vi hele tiden skal være så forsiktig med å skryte av det vi har fått til her i landet. Selv når resultatene ofte er svært gode.

Det finnes ikke det mennesket i Norge, ikke ett tror jeg, som hevder at sykehusene våre, foretaksmodellen og strukturen og styringssystemet til dette er bra. Samtidig er de fleste enige om at vi har et helsestell i verdensklasse. Og ufattelig mange mennesker, profesjonelt og privat, gir sterke vitensbyrd og takknemlige tilbakemeldinger på hvilket fabelaktig sykehusstell man får. Hvordan er det mulig å få så godt helsevesen med så elendig styringssystem?

Slik er det litt med dette statsbudsjettet også. Norge har blant de sterkeste statsfinansene i hele verden. Det finnes knapt et land som ikke dypt og oppriktig misunner oss nasjonens finansielle styrke. Likevel skal dette spillet om statsbudsjettet dramatiseres helt ut i parodien. Alle partiene i vårt parlamentariske system har selvfølgelig et behov for å profilere seg og sine saker. Men det burde kunne være mulig å få det til uten at man skal dramatisere dette spillet hele tiden.

Det ender til slutt garantert med at noen sier «Landet må jo ha et budsjett».

*Og budsjett blir det da også. *