Herold

Minneord: Thore Sveberg er død. Den fremragende Kragerø-kunstneren har malt sitt siste bilde. Om han kommer til den himmelen han innimellom snakket om, vil englene få en munter stund.

Det siste jeg skrev til ham for ikke mange ukene siden kan du lese under her. Thore Sveberg hadde sendt meg en e-post og mitt svar var:

«Kjære Thore. Tenker ofte på deg. På alt du har opplevd, prøvd og bidratt med opp gjennom årene. Du er en mann jeg setter høyt. Alt godt til deg og den fine flokken din».

Opp gjennom mange år, mer enn 20, har jeg hatt hyppig kontakt med Thore. Jeg har besøkt ham hjemme og på galleriet ute i havgapet. Jeg har åpnet utstilling for ham på Jomfruland og i Brevik.

Men først og fremst har vi hatt hyppig personlig kontakt. Så da jeg fikk denne eposten, var det vondt og vemodig å tolke det slik at en nær venn gjennom mange år muligens var kommet til det siste avsnittet:

Hei Ove ! Ja nå har jeg vært på Radiumhospitalet i 14 dager, har fått prostatakreft med spredning. Jeg er nå i Skien på Moflata. Kommer fra et 5-stjerners hotell i Oslo og nå 5-stjerners hotell i Skien. Ja her er det bare engler og takk for det. Jeg ønsker deg og dine en fortsatt god dag. Jeg blir vel sendt til Kragerø når det er plass der for meg har helsevesenet vært veldig bra og takk for det.

Det var så typisk Thore. Se positivt på ting, være takknemlig, saklig og legge merke til små og store detaljer som man kunne glede seg over.

Når han leste noe i TA som opptok ham, var han alltid kjapp med å respondere. Jeg fikk tilbakemelding. Spesielt om han var enig. Han var ikke, som så mange, en slik som kun reagerte om han var opprørt, forbannet, uenig eller hadde lyst på en krangel.

Et av temaene som ofte diskuterte var dette med alkohol. Som tørrlagt alkoholiker var Thore opptatt av hvor ødeleggende alkoholen hadde vært for hans liv - og hvor frigjørende det var å være tørrlagt.

Han kunne gjerne spøke med det, men bak det hele lå det en dyp erkjennelse over at hadde han ikke klart å stoppe med den overdrevne drikkingen, hadde han mistet mange, mange år av sitt liv. -Hadde jeg ikke sluttet å drikke hadde alkoholen tatt livet mitt, sa han mer enn en gang.

Thore var produktiv til det siste. Som billedkunsten er han selvfølgelig en av de fremste. Men også som en filosoferende, tenkende, dirrende levende livskunstner.

Han elsket en spøk, likte kvinnfolk, var spesielt glad i familien sin og opptatt av de små tingene i tilværelsen.

Det var en sårhet hos ham at han følte han aldri helt hadde blitt anerkjent av kunstbransjen. Han nøt stor respekt hos det alminnelige publikummet, men følte at i kunstmalerenes mer eller mindre indre sirkel, var ikke respekten den samme.

Men den energien brukte ikke Thore på å syte og klage. Den energien klarte han å omskape til enda mer skaperlyst, enda mer livsglede, enda mer kraft til å prøve å påvirke samfunnet i en god retning.

Thore Sveberg er død. Om han får møte de engelene som han, egentlig mer og mer, ble opptatt av, vet jeg ikke. Men om han gjør det, så vil de få en munter stund i en liten, harmonisk krok i himmelen, med malerpensler, staffeli og lerret, like bortenfor perleporten.

Den gråsprengte mannen med de snille øynene som en sjelden gang lynte i forbannelse over all urettferdigheten i verden er borte. Men han vil ikke bli glemt.