Herold

Det er rart hvordan enkelte vedtak på Stortinget skjærer gjennom alt.

Beslutningen 26. mars om å fjerne veibruksavgiften på bensin og diesel fra 1. april til 1. september ble hastebehandlet, til tross for motstand fra både regjeringen og budsjettpartnerne, med unntak av Sp.

Det viser én ting: Når Stortinget virkelig vil, finner de pengene, ikke i neste års budsjett, men umiddelbart. Handlekraften finnes når viljen er der.

Og her blir kontrasten ubehagelig tydelig: Når drivstoff blir dyrt, mobiliserer Stortinget på timer. Når mennesker trenger hjelp, stopper det opp. Hvorfor er viljen så selektiv?

Avgiftsreduksjonen var betydelig. Bensinavgiften ble kuttet med rundt 4,4 kroner literen og dieselavgiften med rundt 2,85 kroner. Det ga 3–5 kroner billigere drivstoff for folk flest og et inntektstap på omtrent 3,3 milliarder kroner for staten på fem måneder. Når staten mister milliarder, må noe kuttes. Spørsmålet er: Hvem tar regningen?

At drivstoffprisene har vært høye, ofte over 25 kroner literen, er udiskutabelt. Kombinasjonen av uro i Midtøsten og svak kronekurs har rammet både folk og næringsliv. Men slike prissvingninger har vi hatt før uten at Stortinget reagerte så momentant. Denne gangen hastet det, og pengene var ikke lenger et hinder.

Når det gjelder drivstoff, kan Stortinget altså frigjøre milliarder på direkten. Men når det gjelder mennesker – ungdom som trenger psykisk helsehjelp, familier i krise, eldre som trenger omsorg eller flyktninger som forsøker å starte på nytt – er budsjettene plutselig trange. Da må det «prioriteres». Da snakker man om «økonomisk ansvarlighet» og «grenser for hva velferdsstaten tåler». Argumentene brukes sjelden når avgifter kuttes, bare når mennesker trenger hjelp.

I realiteten er det ikke velferdsordningene som presser statsbudsjettet mest. SSB viser at Norge får stadig færre yrkesaktive per eldre. Mens vi i 1950 hadde mer enn sju yrkesaktive per pensjonist, kan vi i 2050 ha bare to. Den demografiske utviklingen er den reelle utfordringen, ikke at mennesker får hjelp.

Sosialhjelp trekkes ofte fram i debatter som en stor kostnad, men utgjør under én prosent av statsbudsjettet. I 2024 ble det utbetalt rundt 11,9 milliarder i sosialhjelp, i et budsjett på over 1 700 milliarder. Det er altså ikke her pengene «lekker».

Samtidig står kommunene i krevende økonomiske situasjoner og har allerede meldt inn betydelige kutt for 2026. Dette rammer særlig helse- og omsorgstjenester i førstelinjen, skoler og forebygging. I eldreomsorgen ser vi store utfordringer: mangel på sykehjemsplasser og nedprioritering av midler, samtidig som antallet eldre øker kraftig. Innstrammingene skjer nettopp der behovene vokser.

Hvis det ikke er her pengene forsvinner, er det rimelig å spørre hvor fokuset faktisk ligger når det ropes om innstramminger.

I fjorårets valgkamp ble formuesskatten framstilt som en nasjonal krise, en skatt som i praksis treffer en liten, velstående minoritet. Likevel var det her varsellampene blinket. Men krav om innstramminger rettes sjelden mot denne gruppen.

De virkelig store pengene forsvinner i skatteutfordringer og kapital som flyttes ut av landet eller ut av skattesystemet. Det er penger som kunne styrket psykisk helse, barnevern, eldreomsorg, skole og forebygging.

Når systemet lekker, er det pengene som forsvinner oppover, mens fokuset rettes nedover, mot dem med minst makt og minst skyld i utfordringene.

Som sosialarbeider har jeg sett hva velferdsstatens sikkerhetsnett betyr i praksis. Jeg har møtt ungdom som strever, familier i krise, voksne som prøver å stable livet på beina etter store tap, og flyktninger som arbeider hardt for å finne sin plass i et nytt land. For dem er velferden ikke en byrde. Den er livsviktig.

I FO ser vi hver dag hvordan velferdstjenestene virker i praksis. For folk handler dette ikke om «ordninger», men om trygghet når livet blir vanskelig. Vi merker raskt når sikkerhetsnettet svekkes, fordi det er menneskene vi møter som faller gjennom først. Derfor løfter vi disse spørsmålene, ikke av ideologiske grunner, men fordi vi står midt i virkeligheten og har et ansvar for å si ifra.

Som sosialarbeidere vet vi at menneskers problemer sjelden handler om enkeltvalg. De handler om økonomi, bolig, helse, relasjoner og politiske rammer som ikke alltid er tilpasset virkeligheten. Derfor må vi både se mennesket og systemet rundt, spesielt når politiske prioriteringer gjør forskjellene større.

Som fagforening er vårt viktigste oppdrag å sikre at folk får den hjelpen de trenger. Når kuttene rammer førstelinjen, går det ikke først og fremst ut over oss som jobber der, det går ut over menneskene som trenger hjelp. Da svekkes både tryggheten og mulighetene deres.

Derfor blir forskjellen i politisk handlekraft så tydelig: Når det gjelder drivstoff, finnes milliardene umiddelbart. Når det gjelder mennesker, finnes de sjelden. Ikke fordi pengene ikke eksisterer, men fordi de ikke prioriteres.

Så kanskje er ikke spørsmålet om vi har råd. Kanskje er spørsmålet hvem vi velger å ha råd til. For oss i FO er svaret tydelig: Mennesker er ikke problemet. De er fellesskapet vårt og det fellesskapet er verdt å kjempe for.