Herold

Jeg sitter i rullestol og har lært én ting: Det som forsvinner, kommer sjelden tilbake. Derfor gjør det meg urolig når jeg leser at vi diskuterer å selge kirker.

For meg er kirken ikke bare et bygg. Det er et stille sted. Et rom som ikke krever noe av deg. Et sted du kan komme akkurat som du er – uten billett, uten forventninger.

Men så slår en tanke meg:

Hvorfor står de så mye tomme? Er det virkelig fordi vi ikke trenger dem lenger? Eller er det fordi vi har blitt litt ... redde for dem? Redde for religion? Redde for å gå inn et sted vi tror stiller krav til oss?

For meg bekjent finnes det ingen krav for å gå inn i en kirke.

Du trenger ikke tro. Du trenger ikke mene noe bestemt. Du kan bare være der.

Likevel virker det som om mange holder seg unna.

Og så, når vi ikke bruker dem, begynner vi å snakke om å selge dem. Men kanskje problemet ikke er at vi har for mange kirker. Kanskje problemet er at vi har sluttet å bruke dem.

Ikke fordi vi ikke trenger ro. Ikke fordi vi ikke trenger fellesskap. Men kanskje fordi vi har distansert oss fra noe vi ikke helt forstår lenger.

Det er synd.

For kirken er ikke bare religion. Den er historie. Den er kultur. Den er en del av oss – enten vi tror eller ikke.

Når en kirke blir bolig eller hotell, mister vi ikke bare et bygg.

Vi mister et rom som var åpent for alle. Kanskje vi burde stille et annet spørsmål før vi selger: Hva er det egentlig vi er i ferd med å gi slipp på? Og hvorfor?

Steinkjer kommune eier ingen kirker