Herold

– Et utdanningssystem står aldri sterkere enn de som jobber i det. Skal vi møte framtidens krav, må vi satse – ikke svekke, skriver Tomas Mathiesen.

Når Norge står overfor økende krav til kompetanse i barnehage, skole og arbeidsliv, burde etter- og videreutdanning være et av våre sterkeste politiske satsingsområder.

I stedet ser vi nå konturene av det motsatte: En ordning som raseres gjennom nye rammebetingelser fra regjeringen – rammebetingelser som undergraver både forutsigbarhet, kvalitet og tilgang.

Fra nasjonalt løft til kommunal kamp om midler

Fra høsten 2026 endres hele finansieringsstrukturen for etter- og videreutdanning for lærere: Det er ikke lenger den enkelte ansatte som søker om støtte til videreutdanning, men kommuner, fylkeskommuner og private eiere som mottar statlige midler og selv prioriterer hvem som får delta.

Dette betyr i praksis at midlene ikke følger kompetansebehovene til individet, men kommunen som budsjettenhet. Selv om regjeringen gjentar at potten til kompetanseutvikling ligger på rundt 2,8 milliarder kroner, øker ikke selve rammen til videreutdanningsordningen – den skal bare dekke flere grupper, inkludert fagarbeidere og andre yrkesgrupper.

Det innebærer at midlene per person i realiteten svekkes, samtidig som flere skal konkurrere om samme ressurs.

Fra lærerløft til utvannet løsning

Blant mange tiltak for å videreutvikle skolene i Norge, innførte Solberg-regjeringen i 2015 en karrierevei for lærere som ønsket faglig utvikling uten å måtte gå over i administrasjon eller ledelse – den såkalte lærerspesialistordningen.

Formålet med denne ordningen var å styrke det profesjonelle læringsfellesskapet i skolene og bidra til skoleutvikling. Denne ordningen ble opplevd som relevant og nyttig blant de mer enn 2000 lærerne i Norge som tok del i den.

Støre-regjeringen besluttet å avvikle ordningen i 2022. Kontrasten fra lærerspesialistordningen til det som skal rulles ut til høsten er slående. Regjeringen trekker fram utvidelse av målgruppen som et likestillingsprosjekt.

I utgangspunktet er det positivt at flere yrkesgrupper får tilgang til videreutdanning. Men uten en tilsvarende økning i midler og struktur, skaper dette en ordning som er bredere – men samtidig svakere.

Når lærere tidligere hadde en etablert, finansiert ordning, dilteres denne nå ved at flere skal inn i samme pott uten styrking av den økonomiske rammen. Resultatet? Færre lærere får støtte, færre får mulighet til å utvikle faglig dybde, og hele ordningen mister sin kraft som et strategisk kompetanseløft for skolen.

Mer ansvar til kommunene – mindre kvalitetssikring

Regjeringen skryter av økt «lokal frihet». I praksis innebærer det at staten trekker seg ut av den direkte ansvarsrollen – og skyver avgjørelsene ned til kommunene, som allerede står i økonomisk press.

Dette gjelder ikke bare lærere: De nye forskriftene tydeliggjør at kommuner og fylkeskommuner skal prioritere både individuell og kollektiv kompetanseutvikling ut fra lokale behov.

Men hva skjer når kommunens behov kolliderer med ansattes ønsker? Når budsjettene strammes? Når kompetanseutvikling må konkurrere med pleie, vedlikehold og budsjettdisiplin?

Vi vet svaret: Kompetanseutvikling taper. Og kvaliteten taper med den.

En ordning uten forutsigbarhet

Utdanningsdirektoratet beskriver selv at studieåret 2025–2026 blir siste år før det nye systemet trer inn, og peker på omfattende endringer fra 2026.

Den forutsigbarheten som tidligere har kjennetegnet videreutdanningsordningen for lærere, erstattes nå med usikkerhet: Hvem får støtte? Hvor mye støtte? Og hvem har i det hele tatt oversikt over egne muligheter når strukturen totalt endres?

Resultatet er en ordning som blir vanskeligere å bruke – og dermed mindre brukt.

Et system i oppløsning – når Norge burde styrket det

Norge trenger ikke mindre etter- og videreutdanning. Vi trenger mer – og bedre. Regjeringen har selv løftet betydningen av livslang læring, økende kompetansekrav og behovet for faglig oppdatering i hele utdanningssektoren.

Men politikken peker i motsatt retning. Når staten svekker sin egen nasjonale ordning og pulveriserer ansvaret ut i kommunal økonomikamp, raseres den strategiske helheten som tidligere har gjort norsk etter- og videreutdanning til et viktig virkemiddel for kvalitet i skolen.

Endringene er ikke bare justeringer – de er strukturelle inngrep som gjør ordningen mindre målrettet, mindre rettferdig og mindre effektiv.

Konsekvenser for Sarpsborg

De tørre tallene for Sarpsborg viser at kommunen får redusert sitt tilskudd til ordningen med hele 1,5 millioner kroner. I en tid hvor det er behov for å satse på å utvikle skolene i Sarpsborg, er dette dramatisk.

Det vil bety at det vil være midler til å gi færre finansiering av studier. I ny ordning er det bare unntaksvis aktuelt med stipendordning. Denne ordningen var, og kan etter ny ordning, fullfinansieres av Udir. Når denne ordningen faller bort, ser vi i år at det blir betydelig flere søknader om vikarordning som krever 25 prosent egenandel av kommunen.

Konklusjon: Norge fortjener bedre

Et utdanningssystem står aldri sterkere enn de som jobber i det. Skal vi møte framtidens krav, må vi satse – ikke svekke.

Regjeringens nye rammebetingelser gjør etter- og videreutdanningsordningen bredere på papiret, men svakere i praksis. Den blir mindre forutsigbar, mindre tilgjengelig og mindre treffsikker.

Og når en ordning ikke lenger gir faglig løft til de som trenger det mest – da er den i ferd med å raseres.

Politikertopper positive til å overta Borg vgs.: – Ingen hemmelighet at vi synes det er interessant

Partiene forhandler om skolestrukturen: – En vanskelig sak