Herold

Det er noe eget med de barna som ikke roper høyest. De som ikke nødvendigvis tar plass i rommet, men som likevel fyller det – på en annen måte. Som Theo.

Slik mor opplever det

På bildet står han alene på en haug, med Gaustatoppen foran seg. Ikke fordi han er alene i verden. Men fordi han står der på sin måte. I sitt tempo. Med sitt blikk. Og det er nettopp det denne teksten handler om.

Den 2.april er det Verdens autismedag, og den markeres med fargen blå. Da jeg leverte Theo i barnehagen i dag, var både ansatte og barn kledd i blått. Å kle seg i en viss farge som kanskje kan virke for enkelt for noen – men det betyr noe stort. Ikke fordi det løser alt. Men fordi det viser vilje til å forstå.

Og det er der det begynner.

For autisme handler ikke først og fremst om det som er annerledes. Det handler om hvordan vi møter det som er annerledes.

Theo er ikke en oppgave som skal løses. Han er ikke et prosjekt. Ikke en som må «fikses». Han er en gutt som kjenner verden sterkt. Som kan bli overveldet av lyder, blikk, krav og forventninger vi andre knapt legger merke til. En gutt som trenger mer støtte noen steder – og mindre støy fra oss andre. Og samtidig: en gutt med en egen ro. En egen tilstedeværelse. En egen måte å være i verden på som ikke er feil. Bare annerledes.

Vi snakker ofte om inkludering som om det handler om å få alle til å passe inn. Men det gjør det ikke. Ekte inkludering handler om å gjøre plass. Ikke presse form.

Det handler om voksne som senker tempoet. Som tåler stillhet. Som ikke krever øyekontakt for å gi kontakt. Som forstår at regulering kommer før læring. Alltid.

I barnehagen til Theo finnes det heldigvis slike voksne. De som ser bak atferden. De som ikke tolker alt som trass eller avvisning, men som spør seg: Hva prøver dette barnet å fortelle meg nå?

Det er ikke alltid de får svar med en gang. Noen ganger tar det tid. Noen ganger kommer svaret i et lite blikk, en hånd som søker, eller i det at han blir værende litt lenger i en situasjon enn han gjorde i går. Og det er der de små seirene ligger.

Ikke i store gjennombrudd, men i de stille øyeblikkene som nesten ingen legger merke til.

Verdens autismedag er ikke en dag for pynt og plakater alene. Det er en påminnelse.

Om at det finnes mange måter å være menneske på. Og at verdien av et menneske aldri skal måles i hvor godt det passer inn i systemet rundt.

Når jeg ser på bildet av Theo på den haugen, med fjellet foran seg, så ser jeg ikke et barn som står alene. Jeg ser et barn som står støtt. Og kanskje er det vi andre som må øve oss på å møte ham der. Ikke trekke ham ned, ikke dytte ham frem – men gå bort. Sette oss ned. Være litt mer stille.

For i den stillheten finnes det noe viktig. Der finnes det rom for forståelse. Og det er der alt begynner.For i den stillheten finnes det noe viktig. Der finnes det rom for forståelse. Og det er der alt begynner.

Her er del 1

Klar ferdig vent!