Herold

I Nord-Norge er påsken noe helt eget. Det er denne tida da sola endelig har klatret høyt nok til å varme kinnene igjen. Da skiene glir lett over blankskare, og hele landsdelen går i gult – fra hestehov i veikanten til sitteunderlagene som tas frem etter en lang vinter. For mange er dette årets lyseste avbrekk. Det er latter i solveggen, hyttekos, scooterlyd i det fjerne og snødekte vidder som lokker.

Men bildet er ikke helt slik for alle.

For noen blir stillheten i høytida øredøvende. Når møteplasser stenger, når rutiner faller bort og fellesskapene tynnes ut, blir det som allerede er tungt enda tyngre å bære. Det kjenner vi godt til hos oss i Kirkens SOS.

Bare i år har vi mottatt 57 000 telefonhenvendelser – hele 7 000 flere enn på samme tid i fjor. Bak hvert eneste anrop sitter et menneske som trenger noen som lytter. Ikke i morgen. Ikke neste uke. Men akkurat nå.

Det er virkeligheten vår.

Kontrastenes høytid

I påsken blir forskjellene ekstra synlige. Mens noen deler bilder fra fjelltopper og festlige middagsbord, sitter andre alene i en leilighet med gardinene trukket for. Avstanden mellom det vi ser på skjermen og det noen kjenner på i kroppen kan være uendelig stor.

Det er gjerne da telefonene ringer hos oss.

I Kirkens SOS Nord-Hålogaland sitter våre frivillige på vakt hele døgnet – også når andre tar fri. Over 1000 mennesker i Norge har valgt å stille opp som frivillige medarbeidere. De er ikke der for å løse alt, men for å lytte, støtte og være et medmenneske når livet kjennes uutholdelig.

Det er en livsviktig beredskap.

Når skoene gnager – og det ikke synes utenpå

Jeg tenker ofte på et par sko jeg så i et utstillingsvindu. De var blanke, elegante og så utrolig fine. Men da jeg tok dem på, gjorde de vondt etter bare noen skritt. Slik er det for mennesker også. Selv de som ser mest strålende ut utenpå, kan ha det aller vondest inni.

For når høytida nærmer seg, er det mange som går rundt med vonde sko som ingen andre legger merke til. Psykisk uhelse, uro i verden, økonomisk press og ensomhet kan hope seg opp – og særlig nå i påsken kjenner mange ekstra på det.

Vi låner skoene deres – og går et stykke sammen

Som frivillig i Kirkens SOS låner vi innringernes og innskrivernes sko for en stund. Vi prøver å kjenne hvor de trykker. Det er slik vi kan forstå litt mer av hvordan livet faktisk kjennes ut for den som tar kontakt. Vi er der med et lyttende øre og et varmt hjerte. Vi stiller spørsmålene som åpner opp – og holder rommet når noen trenger det som aller mest.

Ofte trengs det ikke så mye. Bare litt tid. Litt nærvær. En stemme som ikke dømmer.

Påske i nord – og et ansvar vi deler

Nå står påsken for døren. Mange av dere skal ta noen velfortjente fridager. Det unner jeg dere virkelig. Gjør noe som gjør deg glad, og del det gjerne med noen som trenger det.Plukk en bukett hestehov til naboen. Send en melding til noen du ikke har hørt fra på lenge. Inviter med deg en som vanligvis sitter alene.

For vi kan alle være det medmennesket for noen. Og vi kan alle havne der at vi selv trenger én i andre enden.

Derfor må vi sørge for at noen faktisk svarer.Ikke bare i påsken – men alltid.

For én samtale kan være forskjellen på å holde ut, eller å gi opp.

God påske!