Herold

Ringsaker kommune har selv slått fast at utenforskap er en av kommunens hovedutfordringer.

I folkehelseoversikten beskrives utenforskap som en risikofaktor for psykiske plager, rus og kriminalitet. Kommunen peker også på at lav deltakelse i fritidsaktiviteter, ensomhet og manglende tilhørighet er en del av dette bildet.

Dette er viktig, fordi det flytter debatten bort fra moral og enkelthendelser, og over til det den egentlig handler om: Hvorvidt vi har gode nok fellesskap for ungdom før problemene blir store. Når vi vet dette, må vi også tørre å stille spørsmål.

Har Ringsaker nok åpne, attraktive og daglige møteplasser for ungdom som ikke passer inn i tradisjonell idrett eller kultur?

For mange ungdommer er ikke løsningen enda en samtale, enda en henvisning eller enda en koordinering mellom tjenester.

Mange trenger en arena å gå til som de faktisk gleder seg til å være, ikke bare et sted de kommer til fordi det ikke er noen andre alternativ.

De trenger et sted å være. Et miljø å høre til i. Et sted der aktivitet, relasjon, erfaringskompetanse og voksne rollemodeller finnes samtidig.

Ringsaker har flere viktige tilbud. Ungdomskontakten er et frivillig lavterskeltilbud for ungdom fra 13 til 23 år. Tilbudet består av individuell oppfølging, familieveiledning, grupper, ferieaktiviteter og deltakelse i TIUR-samarbeidet.

Teamet består av fem hele stillinger og seks små aktivitetsstillinger. Ung-team er et arenafleksibelt behandlingstilbud for unge mellom 10 og 18 år med psykisk uhelse, rusutfordringer og sammensatte vansker, og består av sju stillinger.

Dette er bra. Det viser at kommunen tar ungdom på alvor, men det viser også noe annet. Mye av tilbudet er fortsatt beskrevet som oppfølging, behandling, koordinering, samtaler og støtte rundt problemer som allerede har blitt tydelige.

Det er nettopp her jeg mener Ringsaker fortsatt mangler noe viktig. Vi trenger flere arenaer som ungdom faktisk vil oppsøke frivillig før de havner tungt inn i utenforskap.

Vi trenger steder der man kan komme inn uten henvisning, uten å være “sak”, uten å passe inn i et bestemt mønster.

Bufdir er svært tydelige på at manglende deltakelse i fritidsaktiviteter er en risikofaktor for utenforskap. Derfor har de også laget tilskuddsordninger som skal bidra til åpne møteplasser, jobbtilbud, ungdomslos og fritidsarenaer for barn og unge som står i fare for å falle utenfor.

En åpen møteplass skal nettopp være et lavterskeltilbud der ungdom kan stikke innom, henge, delta og høre til.

Helsedirektoratet peker samtidig på at fysisk aktivitet, lek og allsidig utfoldelse gir positive effekter som tilhørighet, mestring, bevegelsesglede, sosial kompetanse og læring. Dette er ikke pynt rundt problemet. Det er en del av løsningen.

Når ungdom opplever mestring i praksis, skjer det noe med selvfølelse, relasjoner og motivasjon. Derfor bør vi tenke langt bredere om forebygging enn bare samtaler og reaktiv oppfølging.

Jeg mener det også er grunn til å stille spørsmål ved hvor oppdatert styringsgrunnlaget er. TIUR brukes fortsatt som et viktig argument i Ringsaker. Modellen har vært viktig, og den har hatt verdi. Men mye av tyngden hviler fortsatt på evalueringen fra 2017 slik jeg forstår det.

Når ungdomsvirkeligheten endrer seg raskt, og det samtidig har vært uttrykt bekymring for at ungdom ikke fanges opp like godt som før, er det ikke godt nok å lene seg på gamle konklusjoner alene. Da må vi tørre å spørre:

Hva fungerer nå?

Hvem når vi ikke?

Hva slags arenaer mangler vi i dag?

Jeg mener en mekkeklubb, motorsenter eller et praktisk ungdomstilbud i Brumunddal kan forsvares både faglig og menneskelig. Ikke som et privat frivillig hobbyprosjekt, men som et lavterskel, trygt og forpliktende tilbud fra kommunen med voksne rollemodeller, praktisk læring, aktivitet og tilhørighet.

For noen ungdommer er det nettopp gjennom motor, mekking, bygging, mc, sykler, e-sport, kreativitet, et godt måltid og fysisk arbeid at relasjonene oppstår. Ikke gjennom kontorprat. Ikke gjennom nok et skjema. Ikke gjennom å bli sendt rundt i systemet.

Det er også verdt å merke seg at Ringsakers offentlige beskrivelser av Ungdomskontakten og Ung-team fremhever bred kompetanse og tverrfaglighet, men erfaringskonsulenter er ikke tydelig omtalt som en integrert del av disse tilbudene.

Når kommunen selv vet at tillit, relasjon og tidlig hjelp er avgjørende, bør vi også tørre å spørre hvorfor erfaringskompetanse ikke er tydeligere bygget inn i ungdomsarbeidet.

For mange unge er det nettopp møtet med noen som forstår livet fra innsiden som kan bli det manglende bindeleddet mellom systemet og den som trenger hjelp.

Men hvis vi virkelig mener alvor med å forebygge utenforskap, må vi bygge flere arenaer før problemene vokser seg store. Ikke bare tjenester for dem som allerede har falt, men fellesskap for dem som er i ferd med å skli ut. Det er der forskjellen skapes.