Herold

Naturen fortæres med glupsk appetitt av hyttekåte utbyggere. Hva i all verden skjedde med de varme sengene og de ekte menneskemøtene?

Hytteeiere betaler kanskje eiendomsskatt, men hotellgjester fyller kommunekassa. Vi sprenger terreng for hyttefelt, mens hotellvinduene mørklegges. Det finnes ikke idealtid her – bare status og pulsklokker. Hytta har tatt over som arena for påskekosen for fjellglade nordmenn, men til hvilken pris?

Mellom 1976 og 2026 er det bygd mer enn 10.000 hytter over hele Valdres. Dette har selvsagt gitt ny giv for lokale bedrifter innen bygg og anlegg. Men samtidig har vi sprengt flerfoldige kvadratkilometer terreng for hyttefelt og veger, og gravd dypt ned i honningkrukka vår.

Fra 1976 og fram til i dag har antallet overnattingssteder med varme senger i drift her i dalen blitt redusert til kun en fjerdedel, fra flere enn 70 totalt til bare 18 fjellstuer/hotell med varme senger i drift ved inngangen til 2026. Hva i all verden skjedde? Og hva har vi mista?

Valdres, perlen blant Norges daler, har helt siden slutten av 1800-tallet vært ei honningkrukke for byfolk på søken etter frisk fjelluft, hvite vidder, høye tinder, dype skoger, friskt fjellvann, ørret fra bekken, vidsyn og utsikt til majestetisk natur.

Etter krigen økte etterspørselen fra fjellhungrige byfolk. Folk flest fikk mer fritid og styrket privatøkonomi, og antallet overnattingssteder i Valdres steg i takt med etterspørselen. Høydepunktet ble nådd mot slutten av 50-tallet og fram mot midten av 70-tallet.

Så mange færre overnattingssteder i drift betyr en reduksjon i kommunenes skatteinntekter fra denne delen av reiselivsnæringen på minst tre fjerdedeler. I tillegg kommer svikt i sysselsetting med færre arbeidsplasser i personalkrevende servicevirksomheter, og færre kunder for lokale matprodusenter og andre underleverandører som vaskerier, transportnæring og liknende.

Men kanskje mista vi noe enda viktigere – en helt egen kultur.

Se for deg en familie på påsketur på ei fjellstue i 1976 kontra en familie på påsketur femti år senere:

Det er påsken 1976. På fjellstua i Valdres er det hektisk. Familien Lysø i tre generasjoner sjekker inn på sine faste rom. Vertskapet småløper mellom kjøkken, resepsjon og spisesal. Dørene til spisesalen åpnes, det hilses på kryss og tvers over bordene, og stemningen stiger i takt med oppdateringer om siste års viderverdigheter. Barna finner snart hverandre, og det er klart for løping i lange korridorer, skrik og skrål og en og annen rampestrek.

Hver dag står frokost, lunsj og middag på bordet, laget av den dyktige kokka fra bygda. Hjemmelaget mat av bygdas råvarer.

Dagene går, med skiturer før og etter lunsj. Det er levende musikk og dans etter middag flere kvelder. Skjærtorsdag er det klart for Påskerennet: to runder på idealtid med selveste Vandrepokalen som mål.

Påskeaften er det festmiddag, gjestene stiller i mørk dress og finstas. Det er premieutdeling, og vertskapet gir en vakker gullnål til Fru Lysø – som takk for at hun har vært påskegjest i 30 år på rad. 2. påskedag er det tid for hjemreise, og en påskebrun og uthvilt forsamling av stamgjester tar avskjed med hverandre og vertskapet. Neste år skal de selvfølgelig tilbake, det faste rommet er allerede bestilt.

Det er påsken 2026. Hele familien skal på hytta. De skal lade batteriene i frisk fjelluft. Bare kose seg og være sammen. Slippe unna hverdagens kjas og mas. Men først må de handle inn mat og drikke, og far må ha nytt skiutstyr. Mor må oppdatere garderoben til Instagram-bildene fra familiekosen på hytta.

Bilen er høy og mørk, med firehjulstrekk. Hytta er stor. Og dyr. Og det er kø hele veien fra byen. Kø og trengsel butikkene. Siden forrige påske er hyttefeltet blitt mye større. Det betyr flere biler. Barna er på Tik-tok. Mor skroller, far snakker med jobben på handsfree.

Endelig fremme. Her er alle hytter grå, med gress på taket og en vom av grus foran. Store panoramavinduer med utsikt til alle de andre grå hyttene. All bagasjen skal inn. Posene med mat og drikke skal inn – det blir sent. Utenfor lyser det som i et tivoli. Tusenvis av fancy utelys. Ingen kan se stjernehimmelen lenger. De nyeste hyttene ligger der skiløypa var i fjor. Det er langt å gå til skiløypene nå.

Pizza, kebab, kinesisk eller italiensk. Alt finnes her i den norske fjellheimen. Mor poster på Instagram. Far skroller, og sjekker status på pulsklokka. Hvor lang tid brukte han på den faste runden på de fancy, nye skiene? 18 sekunder mindre enn på skiene fra i fjor. Det finnes ikke idealtid her.

Påsken er over. Bildene er postet. Familien har kost seg og ladet batteriene i naturen, og vært sammen og nytt frisk fjelluft og alt det der. Iallfall på Instagram.

Bildet er kanskje overdrevet, men kanskje ikke så veldig langt fra virkeligheten heller.

Så hva skjedde på disse femti årene?

Det er blitt skrinnere på stabburet. Tradisjonelt var kapitalen i Valdres-samfunnet målt i innholdet på stabburet og på kistebunnen. Kapitalen vår i dag er naturen. Den er grunnen til at byfolk fortsatt vil til Valdres, men den fortæres med glupsk appetitt av hyttekåte utbyggere. Hvorfor er hytta foretrukket i 2026? Er det statusen ved å eie egen hytte som er motivasjonen, eller valgfriheten – akkurat når det passer meg? Altså en del av det individualistiske samfunnet vi lever i, kontra det kollektive som sto sterkere før?

Overnattingsstedene som sørger over svunne tider bak sine mørklagte vindusruter har allerede nødvendig infrastruktur på plass. De bidrar med skatteinntekter til sine respektive kommuner langt utover kommunale avgifter, og det dagens hytteeiere eventuelt betaler i eiendomsskatt.

Faktum er at hver eneste gjest på et overnattingssted allerede har lagt igjen en pott i den respektive kommunekassa, av det han har betalt for oppholdet sitt. Og denne gjesten har bidratt til at overnattingsstedet kan overleve, og fortsette sin virksomhet med sine marginale resultat.

Disse overnattingsstedene er også en del av lokalt beredskap. Det fikk innbyggerne i Sør-Aurdal merke under uværet Hans. Da ble Scandic Valdres redningen for de evakuerte familiene etter jordraset som rammet et helt boligfelt. Hvis katastrofen inntreffer og slike behov oppstår hjelper det ikke bare å åpne døra til Kiwi-butikken. Det er neppe innenfor å be om bistand fra Airbnb i en krisesituasjon heller.

Det aller viktigste disse atten gjenlevende, men utrydningstrua vertskapene i Valdres bidrar med er imidlertid kultur. De er bærere av stolte vertskapstradisjoner. Valdres har alltid vært viden kjent for sitt rause vertskap. I sine stuer bidrar vertskapene med å skape sosiale og kulturelle arenaer der mennesker møtes i et miljø som innbyr til en større åpenhet, lavere gard og nye impulser.

De av overnattingsstedene som har overlevd har alle satset på mat. Her er lokale råvarer foredlet til nydelige retter, og det serveres i tillegg til måltidene en stolthet over maten med historiefortelling om matens opprinnelse og hele reisa fram til gjestens tallerken.

Vi er to hotellvertinner av det gamle slaget som fremdeles finner glede i lange, slitsomme arbeidsdager, dager som aldri blir helt like. Vi lager mat, tenner stearinlys og rydder, måker snø og steller pent med gjestene.

Drivkraften vår? Utallige menneskemøter, deres historier, alt vi kan lære av alle disse menneskene som finner veien til fjells og til våre stuer. All takknemligheten vi får fra de som har feiret livets store dager hos oss, de som har hatt gode naturopplevelser her. Gleden over å bidra til å bære vertskapskulturen i dalføret vårt enda et litt stykke til.

La oss håpe at det blir liv laga for denne typen reiseliv også i framtida. At disse stedene som bærer matkulturarven videre kan makte å overleve noen år til. La oss håpe at det blir mulig for en sliten fjellturist å nyte et hjemmelaget måltid og ei god seng i fjellheimen, og få en real klem av vertinna ved avreise. I en tid hvor fellesskap etter fellesskap oppløses, hvor vi sitter hver for oss foran hver vår skjerm, er det ikke nettopp ekte menneskemøter vi trenger? La oss håpe at det finnes et lite hotell som tar imot selskapet ditt ved livets store anledninger, og som serverer mat dyrket i nærområdet og kjøtt fra nabogårdene.

Det finnes fremdeles noen få. Men hvor lenge?