Herold

Det startet som en lokal kamp for et faglig sterkt tilbud, aktivitet og arbeidsplasser, men er i ferd med å ende som nasjonal thriller om prinsipper og pasienters livskvalitet. Saken om Unicare Røros gir et sterkt bilde av hvor vanskelig det er å endre kursen til de regionale helseforetakene, selv når det er stor politisk vilje til å gjøre det.

Det føltes som en historisk seier da Stortingsflertallet i februar satte foten ned for anbudsprosessene i helseforetakene.

På Røros ble det feiret med kake. Pasienter og brukergrupper, ansatte og et samlet lokalsamfunn pustet nokså lettet ut i troen på at kreftrehabiliteringen ved Unicare kunne reddes. Nå har imidlertid helseminister Jan Christian Vestre gitt kakefesten en sur ettersmak.

I et brev til Stortinget rett før påske konkluderer statsråden med det verst tenkelige: Stortingets vedtak vil ikke bli fulgt opp. Årsaken er ikke mangel på politisk vilje, skal vi tro ministeren, men at vedtaket rett og slett er ulovlig.

Stortinget ba om stans, regjeringen sier nei

Handler dette om at Stortinget «overkjøres» av byråkrati og juss, eller om at Stortinget har fattet et vedtak uten å kjenne de juridiske rammene godt nok?

Regjeringens juridiske nødbrems bygger på en knallhard tolkning av lov og regler om anskaffelser.

Departementet mener at det å avlyse anbudene nå vil være i strid med prinsippet om «saklig grunn». Videre hevdes det at en forlengelse av dagens avtaler vil være en ulovlig direkte anskaffelse som kan føre til millionbøter og enorme erstatningskrav fra de kommersielle aktørene som allerede har vunnet fram i prosessen.

Dermed står vi i en absurd situasjon der folkets valgte representanter har vedtatt en løsning, mens embetsverket og lovverket blokkerer den.

Hvem er det dette går ut over? Først og fremst rammer dette pasientene. Kreftrehabilitering handler om mer enn senger; det handler om et spesialisert fagmiljø som er bygget opp over år på Røros. Dernest rammer det de ansatte, som nå settes i en uutholdelig «seigpining» mellom håp og avvikling.

Gjennom det siste halvåret har vi sett en prosess som har utfordret trua på det norske helsevesenet. Da Helse Midt-Norge i fjor la fram sitt anbud for rehabilitering, ble det synliggjort at ved å vekte pris med hele 70 prosent, satte man i praksis en prislapp på menneskers vei tilbake til livet etter kreftsykdom.

Tilbudet på Røros og andre steder ble i byråkratiets regneark redusert til en utgiftspost som ikke var billig nok.

Det som fulgte var en politisk thriller verdig et filmmanus. Vi har fulgt tidligere rørosordfører Isak V. Busch som entret Stortinget etter valget i fjor høst og havnet i litt av en vippeposisjon i denne saken.

Vi så et tverrpolitisk opprør der SV og Senterpartiet tvang regjeringen til retrett. Vi så jubelscenene på Røros da beskjeden kom, mens noen spådde at festkaka hadde en bismak allerede da.

Endelig seier og flertall til SV og Sp: Kreftrehabiliteringen er foreløpig reddet

Nå står vi i en situasjon der helseministeren har satt ned foten. Ved å ville oppheve Stortingets vedtak utfordrer han selve tilliten mellom velgere og folkevalgte. For hva er et stortingsvedtak egentlig verdt? Dette handler om langt mer enn paragrafer og anbudstekniske detaljer:

For pasientene handler det om tryggheten i et spesialisert tilbud når livet er på sitt mest sårbare.

For de ansatte handler det om forutsigbarhet i arbeidslivet.

For lokalsamfunnet handler det om å beholde kompetansearbeidsplasser og et fagmiljø som er etablert over år. Det skal fortsatt leveres en rekke tjenester fra Unicare Røros, men ingen kjede er sterkere enn det svakeste leddet.

Kreftrehabiliteringen er en del av tjenestetilbudet som er med på å gjøre alle de andre delene av virksomheten mulig. Der noe reduseres eller fjernes, står en svakere tilbake med resten.

Anbudssystemet i helsesektoren er modent for en totalrenovering. Vi trenger prosesser som er åpne, transparente og som verdsetter kvalitet høyere enn laveste anbud. Et system der livsviktige fagmiljøer kan raderes ut over natten på grunn av en uheldig vekting i et Excel-ark, er et dårlig system.

Unicare på pinebenken til over helga

Regjeringen må forstå at tillit ikke er noe man får, det er noe man gjør seg fortjent til gjennom handling.

Når Lars Haltbrekken (SV) nå krever svar, er det ikke bare en formell prosedyre – det er et krav på vegne av mange velgere.

Gir seg ikke uten kamp

Mens modellen med helseforetak er ment å sikre effektiv drift og nasjonal helsepolitikk, opplever mange den som en kilde til sentralisering og lav medbestemmelse.

Stortingets vedtak skapte håp om å stoppe nedlegging og de pågående anbudsprosessene, men situasjonen er likevel fortsatt uavklart. Mens de private rehabiliteringsinstitusjonene fortsetter ut inneværende anbudsperiode, må de regionale helseforetakene få tydelige styringssignaler fra departementet.

Usikkerheten som har oppstått er svært uheldig. Konsekvensene er konkrete: Pasienter kan få avbrudd eller forsinkelser i rehabiliteringstilbudet. Ansatte blir urolige og søker andre jobber, noe som også svekker fagmiljøene.

Er det fortsatt håp i hengende snøre?

Ja, og det første Vestre må gjøre nå, er å svare opp spørsmålene fra Haltbrekken som sikkert får med seg flere på Stortinget!

Stopper anbudsprosessen i Helse Midt-Norge Spekulasjoner om Ap-utbrytere fra Trøndelag Stortingsrepresentant Busch (Ap) om Unicare Røros: – Jeg har jobbet langs flere spor

Isak alene kan avgjøre Unicare-saken Reiser til Stortinget i felles kamp: Nå mangler redningsaksjonen kun en eneste stemme

Redder kanskje rehabiliteringen: Helseforetaket kan bli nødt til å annullere anbudsrunden – Helseforetaksmodellen er moden for gjennomgang Nå varsler de kamp i Stortinget

Astrid, Ida Sofie og Guri har alle overlevd kreften. Torsdag viste de sin støtte til Unicare Røros

Vondt og provoserende Carina om det «brutale kuttet»: – Det kjennes som om de spiller poker med oss

Christian ba Helse Midt-Norge om å gjennomgå anbudsprosessen. Nå har han fått svar Carina og Unicare får støtte fra flere: Haltbrekken spør Vestre en gang til Haltbrekken (SV) utfordrer lokale Ap-krefter: De må engasjere seg