Tilbake til Litani, Libanon i kryssild
Krig hjemsøker Libanon, enda en gang. Det er tid for flash-back, for mange.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Statsminister Odvar Nordli fikk en hektisk påske, i 1978. Det fikk også Hæren, etter at regjeringen raskt svarte positivt på henvendelsen fra FNs sikkerhetsråd: Midt i påskeuka startet innsetting av den norske FN-styrken i Sør-Libanon.
Statsminister Benjamin Netanyahu har en travel vår, i 2026. Den israelske regjeringen har besluttet å gjøre som den gjorde i 1978: Ta militær kontroll over det sørlige Libanon, opp til Litani-elva. Den gang ble FN-styrken satt inn. Nå skal den ut.
Den historiske kontakten fra før Oslo-kanalen er glemt.
Når United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) trekkes ut ved kommende årsskifte, har den stått i Sør-Libanon i drøyt 48 år. Den ble satt inn etter Israels Operasjon Litani i mars 1978, for å overvåke israelsk tilbaketrekking og bistå libanesiske myndigheter i å ta kontroll over området lengst sør i landet. Israelske styrker ble trukket ut, men palestinsk gerilja sto igjen. Siden har Israel flere ganger gått inn: angrepet, invadert, okkupert.
FN-styrken som ble satt inn i påsken 1978 skulle være en buffer, men FN-soldatene havnet raskt mellom barken og veden – mellom ulike stridende parter. Nå har det skjedd igjen.
Sivilbefolkningen lider under israelske angrep, som svar på militsgruppers bruk av Sør-Libanon for å angripe mål i Nord-Israel. Nå skjer det i stort omfang, igjen.
Libanon raknet allerede under borgerkrigen midt på 1970-tallet. Siden har en svak stat måttet se andre ta seg til rette på libanesisk jord: palestinske og libanesiske militsgrupper, syriske og israelske styrker – og et iransk presteskap, og deres militære rådgivere og instruktører. Libanons regjering har ikke hatt, og har fortsatt ikke, styrke, verken politisk eller militært – eller økonomisk – til å stå imot. Det har gått galt, igjen og igjen.
Norge var, ved siden av Frankrike, det landet som stilte de største styrkebidragene til UNIFIL ved innsettingen i 1978: en infanteribataljon (Norbatt), et verkstedkompani (NorMainCoy), et sanitetskompani (NorMedCoy) og en helikopterving (NorAir).
Norge var ikke ukjent med militære forhold i Midtøsten i 1978. Allerede i 1956–67 hadde over ti tusen norske soldater deltatt i FN-operasjonen UNEF i Gaza og Sinai. Nå, fra 1978, skulle over tjue tusen tjenestegjøre i Libanon. Herfra ble hovedbidraget trukket hjem i 1998.
FN-deltakelsen bragte Palestina-spørsmålet nærmere norsk politisk virkelighet, og først og fremst med innsatsen i Sør-Libanon. Soldatene skulle vokte en fred som knapt nok fantes. FN-styrken, også norske soldater, ble beskutt av israelsk-støttet milits, og kom i direkte kamp med PLO. Nærværet av palestinsk gerilja inne i det norske ansvarsområdet kunne ikke løses militært. Diplomatiet måtte i sving.
Det norske diplomatiet i Libanon var mest av alt Hans Wilhelm Longva, stasjonert i Beirut. Han kjente Yassir Arafat. Etter å ha sendt norske soldater til et konfliktfylt Sør-Libanon, med langt høyere risiko enn forutsett og forutsatt, hadde hjemlige politikere knapt noe valg: De måtte sette seg på flyet til Libanon. De måtte sette seg bedre inn i Palestina-spørsmålet. Norske stortingsrepresentanter fikk møte med PLOs ledere.
Bidro FN-styrkens tilstedeværelse til å endre norsk politikk overfor Israel – og palestinerne? Utvilsomt, til bredere forståelse og bedre kontakt – og det halvannet tiår før Oslo-kanalen og den bejublede, men senere fallerte, Oslo-avtalen. Med FN-soldater i Sør-Libanon kom de politiske og militære realitetene bokstavelig talt nærmere. UNIFIL-deltakelsen åpnet øyne i Norge, og dører i Midtøsten.
Norge spiller ikke lenger den samme sentrale rolle i Midtøsten-diplomatiet som på 1990-tallet. Oslo-avtalen er skrinlagt. Den historiske kontakten fra før Oslo-kanalen er glemt. Men dette en gang sagnomsuste norsk fredsdiplomatiet hadde altså en forløper også i fredsstyrken i Sør-Libanon. Norske soldaters tilstedeværelse framtvang en mer aktiv, og direkte, norsk politisk kontakt med partene – og framfor alt med PLO. Norsk opinion fulgte FN-soldatene, perspektivene ble endret, holdninger mer nyansert.
I mars 1978 ba Libanons regjering FN om å ta opp Israels invasjon. Etter påtrykk fra USA (Jimmy Carter!) vedtok Sikkerhetsrådet å sette inn en fredsstyrke. Norge ble spurt, regjeringa handlet raskt. Allerede 25. mars dro et framparti fra Hæren nedover, mens den norske bataljonen som sto på beredskap nettopp for slik FN-innsats ble innkalt til Trandum – for oppsetting og innsetting.
I mars 2026 har Israel igjen gått inn i Sør-Libanon, og bomber, som i 1982 og senere, Beirut. Dette er en forlengelse av Operation Roaring Lion: angrepet på Iran. Målet er, som i 1978 og senere, å redusere en reell trussel mot det nordlige Israel.
I mars 2026 er det ingen amerikansk president som vil legge press på Israel for å trekke seg tilbake, og sette FN i stand til å agere. Trump-administrasjonen svekker FN, stiller seg bak Israel – og deltar med Israel i krigen mot Iran, og støtter oppgjøret med Hizbollah. Denne gang vil det ikke komme forespørsel til Norge om å stille styrker til UNIFIL. Styrken skal ut.
Våren 2026 er staten Libanon fortsatt ute av stand til å stå kraftfullt opp mot militsgrupper, og enda mindre mot israelsk militærmakt. FN er svekket, og det er vanskelig å se for seg en ny fredsstyrke i Sør-Libanon.
Våren 2026 er Libanon på ny hjemsøkt av krig. Landsbyer i Sør-Libanon raseres, sivilbefolkningen fordrives. Operasjon Litani gjentar seg, på sett og vis. FN-veteraner følger med – og fortviler, de også.
Dag Leraand skriver om forsvar og militær historie i Dagsavisen. Han har bakgrunn fra Arbeiderbladet, Norad og Forsvaret.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!