Herold

Hvert år gjennomføres tusenvis av ortopediske operasjoner i Norge – i knær, hofter og skuldre. Ved Sykehuset i Vestfold opereres et stort antall pasienter fra vårt lokalmiljø. Operasjonene holder høy kvalitet og utføres av dyktige fagfolk. Men når pasienten reiser hjem, starter en minst like viktig del av behandlingen: Rehabiliteringen.

Likevel finnes det fortsatt ingen tydelige nasjonale protokoller for hvordan pasienter skal følges opp etter mange av de vanligste ortopediske operasjonene i Norge. Det er et problem.

Som osteopat og personlig trener møter jeg jevnlig pasienter i Vestfold som er operert i kne, hofte eller skulder. Mange oppsøker hjelp fordi de fortsatt har smerter, redusert funksjon eller er usikre på hva de faktisk kan og bør gjøre etter operasjonen.

Som allmennlege – og tidligere fastlege i Åsgårdstrand gjennom mange år – ser jeg det samme fra et annet ståsted. Pasienter kommer til fastlegekontoret med spørsmål om opptrening, belastning og veien videre, uten å ha fått tydelige svar fra behandlingskjeden.

Det mest slående er hvor ulik oppfølgingen kan være. Pasienter som har gjennomgått tilsynelatende like operasjoner kan få helt forskjellige råd. Noen får tett oppfølging av fysioterapeut kort tid etter inngrepet. Andre får et enkelt treningsark og beskjed om å «komme i gang.»

Enkelte får klare restriksjoner, mens andre får mer generelle anbefalinger. Variasjon i behandling er ikke nødvendigvis negativt. Pasienter er forskjellige, og oppfølging må tilpasses individet. Men når variasjonen blir stor, kan det tyde på at det mangler tydelige faglige rammer.

Spørsmål om likeverdighet

Ortopedisk kirurgi i Norge holder gjennomgående høy kvalitet. Men selve operasjonen er bare én del av behandlingsforløpet. Resultatet avgjøres ofte i månedene etter inngrepet – gjennom gradvis belastning, opptrening av styrke og bevegelighet, og tilbakeføring til arbeid og aktivitet. Likevel fremstår rehabiliteringen ofte som den minst strukturerte delen av behandlingskjeden.

Pasienter skrives ut fra sykehus og følges opp i primærhelsetjenesten – av fysioterapeuter, fastleger og andre behandlere. Her gjøres det mye godt arbeid. Men vi opplever ofte at informasjonen om operasjonen er begrenset, og at konkrete anbefalinger for videre rehabilitering mangler.

Konsekvensen er at oppfølgingen i stor grad baseres på klinisk erfaring og lokale tradisjoner, heller enn felles nasjonale rammer. Dette er ikke bare en faglig utfordring – det er også et spørsmål om likeverdige helsetjenester. Pasienter i Vestfold bør kunne forvente like god og forutsigbar oppfølging som pasienter andre steder i landet.

Bedre resultater

Behovet for god rehabilitering vil bare øke. Befolkningen blir eldre, samtidig som flere ønsker å leve aktive liv lenger. Antallet ortopediske operasjoner vil sannsynligvis fortsette å stige. Da blir det vanskelig å forsvare at rehabiliteringen er den minst standardiserte delen av behandlingsforløpet.

Dette handler ikke om å kritisere enkeltkirurger eller behandlere. Norske fagmiljøer holder høy kvalitet. Men kvalitet i helsevesenet handler også om systemer.

Nasjonale, kunnskapsbaserte rehabiliteringsprotokoller for vanlige ortopediske operasjoner vil kunne gi mer forutsigbar oppfølging, bedre samarbeid mellom sykehus og kommunehelsetjenesten – og ikke minst bedre resultater for pasientene. For pasientene i Vestfold burde det være en selvfølge.

Spørsmålet er derfor enkelt: Hvis operasjonene er standardiserte og kunnskapsbaserte – hvorfor gjelder ikke det samme for rehabiliteringen etterpå?