Alarmerende få distriktspolitiske stemmer
Bensin- og dieseldramaet på Stortinget er avsluttet for denne gang. Med Senterpartiets støtte gjøres det hasteendringer i veibruksavgiften som kutter prisene forholdsvis raskt – og som dermed gir en direkte effekt på lommebøkene til både folk og til bedriftene.
Samtidig er analysene av hva som egentlig skjedde i denne saken i full gang. Regjeringen måtte i praksis tvinges til dette – og advarte mot overoppheting av politikken. Politisk får Senterpartiet krass kritikk for å bryte avtalen om årets statsbudsjett, fordi de finner sammen med opposisjonen om en politisk avtale som kutter statens inntekter med et stort antall milliarder kroner inneværende år. Dessuten er reaksjonene sterke fra de såkalte klimapartiene, som mener dette er å gå baklengs inn i framtiden.
Samtidig får vedtaket total slakt av økonomer. NRKs kommentator Cecilie Langum Becker er blant dem som er hoderystende til Stortingets vedtak. Til podkasten Kommentert beskriver hun hvordan dette er helbom ifølge økonomisk teori, fordi man går inn og subsidierer en vare som har økt i pris fordi det er stor etterspørsel etter den. I stedet mener hun dette er tiden for insentiver så folk ikke skal kjøpe drivstoff, og hun anbefaler folk å «sette seg på sykkelen».
Men det verken regjeringen, økonomer eller mange rikssynsere i Oslo virker å forstå, er selve kjernen i denne saken. I store deler av Norge er det ingen alternativer til å fylle opp tanken hver dag. Næringslivet, som for øvrig frakter varer som også vil bli dyrere når drivstoff blir dyrere, kan ikke over natta bytte ut dieselvogntog med elektriske. Personer som kjører bil mellom bosted, arbeidssted, barnas fritidsaktiviteter og butikken kan ikke over natta kjøpe elbil, det har de ikke råd til. Og de kan verken sykle, ta T-bane eller ta buss – fordi dette ikke er realistiske alternativer.
Vi skal være fornøyde med at særlig Høyre innså alvoret og snudde i saken. Men det er sterkt bekymringsfullt at regjeringen og samfunnsdebatten ikke har flere sterke distriktspolitiske stemmer. Kløfta mellom sentrale og rurale strøk i Norge er større enn noen gang – både når det gjelder virkeligheten og forståelsen av virkeligheten.
«Det har blitt vanskeligere å se Norge nedenfra og opp» skriver Skjalg Fjellheim, som er politisk redaktør for Amedias aviser i Finnmark. Beskrivelsen er dessverre svært god. . Både politikken og mediene er for tungt preget av personer som ser landet fra det indre Østlandet, og som baserer sine analyser på et begrenset kunnskapsgrunnlag om hvordan landet henger sammen.