Herold

Er fylkespolitikerne i Trøndelag virkelig villige til å ta ansvaret for at matproduksjonen i fylket stopper opp? For det er konsekvensen når fylkesvegene er i så dårlig stand at normal landbruksdrift ikke lenger lar seg gjennomføre.

Trøndelag Bondelag mottar stadig flere henvendelser fra bønder som opplever at hverdagen er blitt uforutsigbar og i verste fall uforsvarlig. Aksellastbegrensninger som tidligere var midlertidige unntak i vårløsninga, har nå blitt en langvarig normaltilstand. Det kan ikke lenger forklares med vær og klima alene. Det vi ser, er et resultat av politiske prioriteringer – eller mangel på sådanne.

Samtidig får vi vite at vedlikeholdsmidler ikke brukes, til tross for at vegene forfaller. Det er vanskelig å forstå. Når infrastrukturen som bærer hele landbruksnæringa rakner, er det ikke mangel på penger som bør bekymre oss, men mangel på politisk vilje.

Trøndersk landbruk er en av fylkets viktigste næringer. Det er en næring som fungerer 365 dager i året og som er avhengig av tunge transporter av melk, dyr, fôr, maskiner og byggematerialer. Dette skjer ikke på motorveier, men på fylkesvegene.

Strukturen i landbruket har også endret seg. Færre og større enheter betyr større transportbehov. Moderne drift forutsetter robuste veger som tåler normal aksellast året gjennom. Når fylkeskommunen nedklassifiserer veger til 6 tonn uten en plan for å rette opp, rammer det ikke bare logistikk – det truer hele produksjonen.

Melkebilene og kraftfôrbilene gjør sitt beste for å holde hjulene i gang. Men når aksellasten reduseres, tvinges de til kostbare og lite effektive nødløsninger: omlasting, reduserte lass og flere turer med langt større tidsbruk. Slike tiltak kan kanskje fungere en kort periode, men både dyrevelferd og matproduksjon kan svekkes når transportene ikke lenger går som de skal. Resultatet er en næring som blir mer sårbar, dyrere i drift og mindre bærekraftig – og de skjuler bare at roten til problemet er manglende politisk prioritering av vedlikehold.

Et ferskt eksempel fra Indre Fosen illustrerer alvoret: En ung bonde står klar til å bygge nytt fjøs for 17 millioner kroner. Maskiner og entreprenører er klare, men prosjektet stoppes fordi fylkesvegen i området ikke tåler transporten. Dette er ikke enkeltstående. Det er et tydelig faresignal.

Hvordan kan vi forvente at unge bønder skal våge å investere i fremtidens matproduksjon når infrastrukturen rundt dem smuldrer? Nedklassifisering er et symptom – ikke en løsning. Nedklassifisering kan være et nødvendig nødtiltak i ekstreme situasjoner, men når det blir standarden, er det et klart tegn på politisk forsømt vedlikehold. Det er ikke driftsmessig håndtering – det er en nødløsning som gjør næringa mer sårbar, dyrere og mindre bærekraftig.

Fylkesvegene er en del av landbrukets produksjonslinje. Når en veg svikter, svikter hele kjeden: bonden, mottakerne, foredlingsindustrien – og til slutt matsikkerheten vår.

Trøndelag Bondelag forventer at fylkeskommunen tar ansvar for situasjonen som nå rammer næringsliv, matproduksjon og bosetting over hele fylket. Vi trenger en plan. Ikke bare for neste uke, men både på kort og lang sikt. Vi trenger veger som tåler normalen – og normalen i landbruket er kontinuerlig transportbehov.

Dette handler ikke om særinteresser eller lokale flaskehalser. Dette handler om noe langt større: Trøndelags evne til å produsere mat – hver dag, hele året.