Herold

Vi hører det stadig: Målet er 2 prosent inflasjon. Likevel ser det ut til å være vanskeligere enn noen gang å komme dit.

For folk flest merkes det godt – i matbutikken, på strømregningen og på boliglånet. Så hvorfor er det så krevende å få prisveksten ned igjen?

For det første lever vi fortsatt med etterdønningene av flere kriser på rad. Pandemien skapte store problemer i globale leveranser, og krigen i Ukraina sendte energi- og matpriser kraftig opp. Selv om situasjonen har stabilisert seg noe, har prisnivået allerede løftet seg. Historisk sett faller priser sjelden tilbake – de fortsetter bare å stige, men i et roligere tempo.

Samtidig ser vi en klassisk dynamikk i økonomien: Når prisene øker, krever arbeidstakere høyere lønn for å holde tritt. Bedrifter på sin side øker prisene for å dekke høyere lønnskostnader. Slik kan det oppstå en lønns- og prisspiral som er vanskelig å bryte uten at økonomien bremses.

Sentralbankenes viktigste verktøy er renten. Når renten settes opp, blir det dyrere å låne og mindre attraktivt å bruke penger. Dette demper etterspørselen og bidrar til å bremse prisveksten. Problemet er at renta virker sakte. Det kan ta ett til to år før effekten slår fullt inn i økonomien. I mellomtiden må både husholdninger og bedrifter leve med høyere kostnader.

I tillegg er det flere forhold som ligger utenfor Norges kontroll. Energi- og matpriser påvirkes av vær, geopolitikk og globale markeder. For land som importerer mye, vil også valutakursen spille en viktig rolle. En svak valuta gjør importerte varer dyrere, og holder dermed inflasjonen oppe.

Det er også verdt å minne om at 2 prosent ikke er en «naturlov». Det er et mål – valgt fordi det gir en god balanse mellom stabilitet og vekst. Men økonomien lar seg ikke finjustere med millimeterpresisjon. Små forstyrrelser kan få store utslag.

Skal vi komme tilbake til 2 prosent, krever det tid, tålmodighet og en viss nedkjøling av økonomien. Det betyr lavere forbruk, mer forsiktighet og i noen tilfeller høyere arbeidsledighet enn vi er vant til. Med andre ord: Medisinen virker, men den smaker bittert.

Og så har vi vår egen lille, nordiske «ventil»: grensehandelen. Når nordmenn fyller bilen og drar til Sverige for å handle billigere kjøtt, brus og smågodt, lekker noe av etterspørselen ut av norsk økonomi. I teorien kan det bidra til å dempe prispresset litt hjemme – butikkene mister kunder og må være mer forsiktige med prisene.

Men effekten er begrenset. De fleste av oss klipper fortsatt håret, betaler strømregningen og kjøper tjenester i Norge. Og når for mye handel flyttes ut, rammer det norske arbeidsplasser, skatteinntekter og i neste omgang økonomien som helhet. I verste fall kan det svekke kronen – og da blir importerte varer dyrere igjen.

Så ja – det er lov å nyte følelsen av å ha gjort et kupp på svensk side av grensen. Litt billig bacon kan gi både glede og en følelse av økonomisk kontroll. Men som økonomisk medisin er det mer som en sukkerfri pastill enn en kur: det lindrer litt der og da, men løser ikke problemet – og tar vi litt for mange av dem, kan det gi bivirkninger på sikt.

For folk flest er dette en krevende periode. Men historien viser at inflasjon kan bringes under kontroll – det tar bare lengre tid enn vi skulle ønske (og har råd til!)