Herold

Ringerike bibelakademi arrangerte 19. mars et seminar om de første kristne menigheter. Tidligere sokneprest Tor Magnus Amble underviste om dette.

Troen på Jesus spredte seg hurtig etter de begivenheten som evangeliene forteller om. Kildene vi har, er sparsomme, spredte og av og til motsigelsesfylte. Likevel er det mye vi har mulighet til å vite om den første kristne tiden og de tidligste Jesus-troende.

Som bakgrunn for å lese de nytestamentlige skriftene og det de forteller om, tegnet Amble et kort riss av den jødiske og relevante gresk-romerske historien fra ca. år 200 før Kristus til ca. år 100 etter Kristus. Amble la vekt på hvordan den jødiske identiteten fra og med Makkabéer-oppstanden i år 167 f.Kr. fikk et forsterket fokus på å være ett folk, under én Gud, med ett land, ett tempel og – ikke minst – én guddommelig lov. Videre framhevet han at jødedommen på Jesu tid var en langt mer mangfoldig størrelse, enn den jødedommen som måtte reorganisere seg i årtiene etter at tempelet i Jerusalem ble ødelagt i år 70.

For den tidligste kirkens historie er noen forhold av sentral betydning. Jesus dødsdag kan temmelig sikkert beregnes til 7. april i år 30. Det gjorde allerede astronomen Johannes Kepler. Jesus må ha begynt sitt virke bare rundt 2 år før dette, og uten hans virksomhet kan kirken selvsagt ikke tenkes. Videre vet vi med høy grad av sikkerhet at Gallio var stattholder i Akaia (Sør-Hellas) fra våren år 51–52. Hvis Lukas har rett i at Paulus oppholdt seg ca. 1 ½ år i Korint under sin andre misjonsreise, må han ha kommet dit rundt årsskiftet 49/50, og umiddelbart skrevet 1. Tessaloniker-brev, som er det aller eldste kristne dokumentet som er bevart.

Amble fortsatte med å tegne et bilde av kirkens hurtige vekst – i henhold til Apostlenes gjerninger. Menighetene ble organisert med ledelse, husfellesskap og åpne samlinger i friluft. De hadde en sterk forventning om at Jesus ville komme raskt igjen. Det synes å ha begrenset misjonsvirksomheten til Judea og Galilea. De solgte sine eiendommer og hadde et økonomisk fellesskap, som etter hvert førte til fattigdom etter hvert som pengene ble brukt opp, da Jesus ikke kom så raskt tilbake som man først hadde ventet. Dette eiendomsfellesskapet ble ikke videreført andre steder enn i urmenigheten i Jerusalem.

Fra første stund var kirken under press fra de øversteprestelige familiene og deres støttespillere, de som også hadde villet rydde Jesus av veien. Romerne, derimot, har tydeligvis betraktet de Jesus-troende som fredelige og politisk harmløse. I hvert fall grep de ikke inn mot dem før nærmere år 100, med unntak av keiser Neros grusomme aksjoner mot kristne i Roma etter bybrannen i år 64 for å avlede mistanken om at han selv sto bak den.

Den aller tidligste kirken har naturligvis i overveiende grad vært arameisk-talende, som var det språk Jesus brukte. Imidlertid nevner Lukas en gruppe han kaller «hellenister», dvs. gresktalende, Jesus-troende jøder. De må ha hatt behov for egne samlinger med gresk språk. De av hellenistene som også behersket arameisk/hebraisk, må ha hatt kolossal betydning som formidlere, og som oversettere av den sentrale, nye kristne terminologien til gresk.

Amble trakk fram fire kriser som fikk stor betydning for utviklingen i urmenigheten og for kristendommens spredning. Den første inntraff allerede etter Stefanus´ forholdsvis provoserende opptreden og steiningen av ham. Da ble tydeligvis i hvert fall hellenistene jaget fra Jerusalem. Dette har sannsynligvis funnet sted svært tidlig, siden de mest pålitelige kirkelige tradisjonene om Paulus´ omvendelse (som skjedde etter Stefanus´ død) daterer denne så tidlig som ca. halvannet år etter Jesu oppstandelse.

En ny krise var kong Herodes Agrippas inngripen mot menighetens ledere (trolig i år 43), da Jakob, sønn av Sebedeus, ble halshugget og Peter så vidt unnslapp. Kanskje måtte alle fra tolver-kretsen rundt Jesus nå flykte, i det minste for en periode. I hvert fall overtar Jakob, Jesu bror, nå ledelsen av urmenigheten sammen med et råd av eldste og beholder denne helt til han steines i år 62. Mens apostlene fra nå av spiller en betydelig mindre rolle i menighetsledelsen, men er aktive som misjonærer.

Den store konflikten i urkirken, har vært spørsmålet om hva som skulle skje med ikke-jøder som kom til tro på Jesus. Det såkalte apostelmøtet i Jerusalem (sannsynligvis i år 48) anerkjente at hedninger ikke behøvde å la seg omskjære og bli jøder for å bli tatt opp i kirken, selv om spørsmålet tydeligvis fortsatte å være omstridt ennå en tid. Men hvordan jøder og ikke-jøder i praksis skulle leve sammen, med hensyn til de jødiske renhetsforskriftene, ser ut til å ha skapt problemer enda en god stund.

Den siste store krisen var utbruddet av krigen i år 66 og Jerusalems ødeleggelse i år 70. Før utbruddet flyktet de Jesustroende fra byen etter en profeti, og urmenigheten gjenvant siden aldri den rollen den hadde spilt til da. Fra nå av overtok menigheten i Roma langsomt lederrollen i kirken.

Amble brukte en del tid på omtale om noen diskrepanser mellom Paulus og Lukas, bl.a. hvem som skulle regnes til apostlene, samt forståelsen av Paulus´ møte med den oppstandne og kallet til å forkynne for hedningfolkene. Sannsynligvis har både de fordrevne hellenistene og Paulus ganske snart begynt å forkynne for gudfryktige hedninger som overvar synagoge-gudstjenestene. Lukas lar likevel Peter være den første som døper en ikke-jøde (centurionen Cornelius i Cæsarea). Det som utvilsomt er riktig, er at Peter var den i urmenigheten som fikk gjennomslag for opptak av hedninger uten omskjærelse.

Amble brukte også litt tid på menigheten i Antiokia (provinshovedstaden i Syria), og hvorfor de Jesus-troende akkurat der for første gang fikk tilnavnet «kristne». Etter apostelmøtet i Jerusalem lar Lukas Peter stille forsvinne ut av beretningen sin med et sluttord som klinger nesten som om det var talt av Paulus, selv om han utvilsomt har kjent til Peters videre misjonsvirksomhet, som både er antydet hos Paulus og bevitnet i de eldste kristne kildene utenom NT.

I resten av Apostelgjerningene er Paulus så nesten alene i fokus. Dermed unngår Lukas å omtale den alvorlige konflikten som oppsto mellom Peter og Paulus i Antiokia, som Paulus beskriver i Galaterbrevet – sannsynligvis i år 52. Bakgrunnen var temmelig sikkert urmenighetens stadig vanskeligere situasjon som følge av Caligula-krisen og den tiltakende fanatismen. Jakob (Jesus bror) har rimeligvis forsøkt å balansere ulike hensyn opp mot hverandre, og framfor alt søkt å forhindre at menigheten ble anklaget for frafall fra jødedommen som Paulus siden nesten ble lynsjet for. Til slutt ble Jakob altså likevel steinet.

Peter har antakelig befunnet seg i en lignende mellomposisjon, som førte til ganske kraftige anklager fra Paulus´ side. Selv om Paulus kan sies å ha hatt prinsipielt rett, ser det likevel ut til at han gikk «tapende» ut av konflikten, som tilsynelatende har forfulgt ham resten av livet, i hvert fall til han kom som fange til Roma om våren i år 60. Romerne hadde tatt ham i forvaring i Jerusalem nettopp for å forhindre at han ble lynsjet. Brevene fra denne tiden vitner i hvert fall om vanskeligheter som både «falske apostler» og «overapostlene» og «de overmåte store apostlene» lager for ham. Med sin understrekning av at «ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus» (1 Kor 3,11), synes Paulus, på sin side, ikke å anerkjenne Peters rolle som «klippen», slik den senere framheves særlig i Matteus-evangeliet. I stedet for at denne konflikten, nevner Lukas en langt mindre alvorlig krangel mellom Paulus og medarbeideren Barnabas.

Hvorvidt det kom til noen forsoning mellom Paulus og Peter vet vi ikke; bare at de begge etter all sannsynlighet led martyrdøden i Roma under Neros redselsfulle forfølgelse av de kristne der.

I samtalen i forlengelsen av foredraget kommenterte flere at det jammen hadde vært konflikter også tidligere i kirken, ja nesten fra begynnelsen av. Men Amble understreket samtidig at Lukas med Apostelgjerningene både hadde gjort en innsats for å bidra til forsoning og enhet i kirken, og samtidig hadde reist de to hoved-apostlene et verdig minneskrift. For Apostlenes gjerninger handler i grunnen om Peters og Paulus´ gjerninger.

Flere viktige temaer var det ikke tid til å gå inn i på den tid som var til rådighet. Amble lovte dermed å komme tilbake i hvert fall med det kanskje viktigste av disse, nemlig hva urkirken forkynte og lærte, altså den aller tidligste kristne teologien og etikken, først og fremst hvordan de forsto Jesus og hans verk.