Herold

Det norske paradokset kan oppsummeres ganske enkelt: Vi elsker frihet – men bare når det går bra. Vi elsker fellesskapet – men bare når vi trenger penger.

I gode tider vil vi helst slippe staten, slippe kommunen, slippe alt som heter fellesskap.

«La oss få beholde våre egne penger!» roper vi, mens vi planlegger neste sydenferie, oppgraderer hytta og tar utbytter så det synger.

Vi er selvhjulpne, sterke og frihetselskende – i hvert fall så lenge kalkulatoren viser plusstall.

Men så kommer realiteten tassende inn, kanskje forkledd som renteøkning, strømregning eller et litt overentusiastisk forbruk på kredittkortet. Og plutselig – pang! – er vi ikke lenger markedsfundamentalister, men sosialdemokrater på speed.

Da skal staten stille opp. Kommunen stille opp. Sikkerhetsnettet skal være sterkt, tett og strikket i kasjmir. Og helst skal hjelpen komme før vi rekker å innse at kanskje ... kanskje ... det var litt mye luksus og litt lite nøkternhet i regnestykket vårt.

Midt i dette står styringspartiene – de som ikke kan nøye seg med å rope slagord fra sidelinjen, men må løse alt sammen i virkeligheten.

Det føles av og til som om de er de eneste voksne på en fest der alle andre for lengst har stukket hånda ned i godteskåla og nå later som de ikke aner hvor sukkersjokket kom fra.

For kanskje er ikke problemet at vi er kapitalister eller sosialdemokrater.Kanskje er vi bare ... litt bortskjemte.Litt vant til at alt ordner seg.Litt raske til å kreve frihet når solen skinner – og trygghet når himmelen mørkner.

Det er ikke ideologi.Det er værmelding.