Herold

Gradvis – nesten umerkelig – har noe begynt å forskyve seg i norsk barne- og ungdomsidrett. Norsk idrett liker, og er stolt av å fortelle historien om seg selv som en bevegelse bygget på fellesskap, dugnad og idrettsglede. Men er det bare dette som preger hverdagen ute i klubbene?

Stadig yngre barn organiseres i mer strukturerte treningsløp. Ni–tiåringer møter ord som utviklingstrapp, progresjon og satsing. Seksåringer inviteres inn i løp som skal optimalisere ferdigheter og forhindre skader. Det stilles forventninger som tidligere hørte ungdomsidretten til.

Samtidig vokser en annen utvikling frem: Individualisering. Økende fokus på prestasjon, resultater og utviklingskurver – ofte drevet mer av foreldres og voksnes ambisjoner enn barnas egne. Praten handler oftere om hvem som kan bli best enn om hvem som faktisk er med. Langsomt svekkes fellesskapet som barneidretten tradisjonelt har vært tuftet på.

Fellesskapet erikke en bonus. Det er selve fundamentet. Det er der barn lærer å samarbeide, støtte hverandre, håndtere forskjellighet og kjenne på tilhørighet. Det er også her vi må romme noe helt grunnleggende: Barn utvikler seg i forskjellig tempo. Ikke alle er tidlig modne. Ikke alle har sterk indre motivasjon som 11-åringer. Mange trenger tid — eller ønsker bare å være med fordi det er gøy.

Tall fra ungdomsidretteni Troms viser at svært mange slutter før de når videregående alder. Det bør bekymre alle som brenner for barn og unges deltakelse i idrett, helse og livskvalitet.

Mobbeombudet i Troms har gjennom flere år sett en økning i antall henvendelser som handler om barn som opplever utenforskap og ekskludering både i skolen og i idretten. Idrettslagene har en viktig funksjon i å bidra til det store samfunnsoppdraget.

Dette handlerom fellesskap og tilhørighet og det er svært bekymringsfullt at det nå stadig kommer flere eksempler på idrettslag som nivådeler og bryter opp vennegrupper. Dette gjøres nok i beste mening for å tilby barn idrettsutfordringer på ulike mestringsnivåer, men resultatet blir dessverre ofte ekskludering og mindre forståelse for at barn utvikler seg i ulikt tempo og har ulike utfordringer og behov. Evnen til å møte og tilpasse seg ulikhet er en kjerneverdi i ethvert fellesskap.

Da ungdommeneselv skapte Inkluderingsvettreglene på konferansen «Æ treng å høre tel» i 2024, var budskapet krystallklart: De ønsker seg et inkluderende fellesskap – ikke tidlig sortering. Ikke nivåinndeling. Ikke ekskludering på og utenfor banen. Ungdommene ber oss voksne om å se, gripe inn og bygge lag.

Ambisjoner er ikke problemet. Mange ungdommer vil satse – og det må det være plass til. Men barneidrettens verdi kan ikke reduseres til å være et forstadium til toppidrett. Den skal være en trygg arena for utvikling, mestring og tilhørighet for alle – uansett mål og tempo.

Spørsmålet vi måstille oss er derfor enkelt, men avgjørende: Skal barne- og ungdomsidretten være en arena for tidlig sortering – eller en arena for bredt fellesskap og utvikling over tid?

Fremtidens idrett er avhengig av at vi tør å holde fast ved det som gjorde den sterk i utgangspunktet: Leken, rausheten og det lange perspektivet. At vi bygger en kultur som rommer forskjellighet i ambisjoner, ferdigheter og motivasjon. For det er der idrettens egentlige kraft ligger – i fellesskapet.