Herold

Har vi tatt inn over oss hva som skjer med fremkommeligheten i Tromsø nå? Ikke som enkeltstående tiltak, men summen av flere inngrep som treffer samtidig uten at helheten håndteres.

Tromsø er ikke som andre byer. Vi er på en øy, med få veier inn og ut. Det betyr at små endringer i kapasitet kan få store konsekvenser, og det må ligge i bunn for alle beslutninger som tas.

Likevel står vi nå i en situasjon der Tromsøbrua skal stenges i flere måneder, samtidig som tunnelsystemet fortsatt ikke er ferdigstilt etter entreprenørkonkursen. Selv med ny aktør på plass, snakker vi om en tunell løsning som først kan være klar mot slutten av året.

Det betyr én ting. Tilgjengeligheten til byen reduseres kraftig over lengre tid.

Og da begynner det å skje noe ganske forutsigbart, folk tilpasser seg.Ikke fordi de vil, men fordi de må, og når tilgjengeligheten blir dårligere, velger folk den minste motstands vei. Da handler det ikke om manglende vilje til å bruke sentrum, men om hva som faktisk lar seg gjøre i en travel hverdag. Og det er nettopp derfor det som skjer nå er så alvorlig.

Sentrum er ikke bare et sted vi besøker når vi har tid. Det er en motor for aktivitet, kultur og næringsliv, og det er nettopp denne aktiviteten som gir byen puls, også utenfor turistsesong.

Og midt i dette står et kollektivtilbud som allerede er presset, med busser som er fulle. Ansatte som ikke kommer seg hjem etter jobb. Et system som ikke styrkes, selv om belastningen øker.

Vi får beskjed om å “se det an”.

Det er vanskelig å forstå hva vi egentlig venter på.

For dette er ikke en hypotetisk situasjon. Den er her nå, rett etter påske.

Samtidig pågår det en nasjonal diskusjon om nullvekstmålet og hvordan vi styrer transportpolitikken i byene våre. I Oslo løftes det nå tydelig frem at vi må bevege oss bort fra å se reduksjon av bil som et mål i seg selv, og heller styre etter noe mer grunnleggende, nemlig fremkommelighet, kapasitet og flyt.

Det er en diskusjon Tromsø bør ta på alvor. For det er nettopp det vi nå står i, en situasjon der kapasiteten svekkes, uten at alternativene styrkes tilsvarende.

Det treffer noe viktig, for i Tromsø handler ikke dette om prinsipper, det handler om hvor viktig det er at byen faktisk fungerer.

Når du reduserer ferdselskapasiteten inn til en øy, uten å styrke alternativene, får det konsekvenser. Det er ikke et politisk standpunkt, det er ren matematikk.

Gjennom ordninger som Tenk Tromsø finnes det både midler og strukturer for å teste tiltak i en periode som denne. Samtidig er det tydelig at disse midlene ikke kan utløses av én aktør alene, de forutsetter samspill mellom kommune, fylke og andre involverte. Det er nettopp der det stopper opp.

For når ansvar og gjennomføring er delt, men ikke tilstrekkelig samordnet, ender vi ofte i en situasjon hvor alle peker på hverandre, mens lite faktisk skjer.

Det oppleves som om vi står og ser på og venter på at situasjonen skal bli tydeligere før vi handler.

Men dette er ikke en situasjon som blir tydeligere med tiden, den blir bare mer krevende.

Dette handler ikke om å være for eller mot ett tiltak, én løsning eller én transportform. Det handler om viljen til å bruke de verktøyene vi faktisk har når vi trenger dem.

For akkurat nå er kanskje ikke det viktigste hva vi skal bygge på sikt.Det viktigste er at byen fungerer i hverdagen, og da er det et spørsmål vi er nødt til å stille.

Hvem har ansvar for helheten?

For dette er ikke bare samferdsel, det er samfunnssikkerhet, det er arbeidsplasser og det er økonomi.

Og det er summen av valg eller mangel på valg som nå merkes?

Erfaring fra byutvikling er tydelig på at når tilgjengeligheten svekkes over tid, endrer bruken av byen seg. Handelsmønstre flyttes, og vaner etableres andre steder, og de er krevende å hente tilbake.

Hvis vi ikke håndterer dette godt nå, svekker vi selve flyten i byen.Og når flyten stopper opp, merkes det raskt, og det tar tid å rette opp.

Derfor er dette et tidspunkt for å handle, ikke avvente. Og for å kommunisere tydelig hva som faktisk gjøres, i en situasjon hvor det i dag oppleves som om tempoet ikke står i forhold til alvoret.