Herold

Det har vært mye støy rundt Vågan kommunes beslutning om å selge deler av aksjene i Lofotkraft. Politikerne i Vågan velger å hente ut 200 millioner kroner fra Lofotkraft i et delvis salg av aksjene. Mange er kritiske. Noen er sinte. Og det er forståelig – Lofotkraft er noe vi har eid i fellesskap og det føles vondt å gi fra seg noe av det.

Vågan Høyre ønsker her å redegjøre for befolkningen grunnlaget for beslutningen.

Vi begynner derfor et langt innlegg med et 3 punkts sammendrag:

• Lofotkraft har behov for kapital, noe eierne ikke har økonomi til å betale inn.
• Vågan kommune har også behov for friske midler for å kvitte seg med dyr gjeld.

Hvorfor eie aksjer?

Når en kjøper aksjer i et selskap – er det gjerne av en av tre grunner:

Utbytte: Selskapet går med overskudd og har lite behov for egne investeringer. Overskudd kan utbetales til eierne som årlig utbytte. Over tid kan investeringen gå i pluss, og man kan motta årlig gevinst. Disse pengene kan gå rett til å finansiere barnehager, skoler og eldreomsorg.

Forventet verdistigning: En forventer at selskapet blir mer verdt over tid. Motsatt kan det forekomme verditap. Inntjeningen til selskapet kan bremses pga. geopolitiske endringer, uforutsette hendelser, eller markedets interesse snur. Det er en viss risiko å eie aksjer, de kan øke eller falle i verdi.

Styring og kontroll: Å eie aksjer kan gi innflytelse over selskapet. En kan sikre at selskapet drives på en måte som er til det beste for selskapet, dens eiere eller region. Kontroll over viktig infrastruktur eller forhold som kommer til innbyggernes beste. Det er her vannkraft kommer inn, det er her forsyningssikkerheten til distriktene kommer inn. Hva vil skje med alle arbeidsplassene i Lofotkraft dersom vi selger hele selskapet?

Dette er gode grunner til å eie aksjer.

Så hvorfor vil vi selge aksjer?

Først og fremst, det er ingen som VIL selge aksjer.

Vi, Vågan kommune, eier nå 41 % av aksjene i Lofotkraft. Forslaget er å selge oss ned, sammen med en rettet emisjon (uttynning), til en eierpost på 25,1 % av aksjene.

La oss se på prinsippene for hvorfor man selger en aksje og relatere det til oss og Lofotkraft.

Utbytte: Selskapet har behov for egne investeringer og overskuddet må brukes til å fornye linjer, utstyr og materiell. Utbytte reduseres eller stanses.

Lofotkraft har behov for vesentlige investeringer og har allerede tatt opp store lån. En god eier kan ikke bare ta alt overskudd i utbytte fordi man trenger pengene selv. Drift og vedlikehold av utstyr, materiell og linjer er nødt til å prioriteres, hvis ikke kan stabiliteten bli dårlig, og aksjeverdien falle. Vågan og Vestvågøy som sitter på mesteparten av aksjene, har siden 2021 bestemt å ta ut over 90 millioner kroner i utbytte fra Lofotkraft. Det kan ikke fortsette, tvert imot. Det er nå behov for å tilføreselskapet betydelige midler. Det kan ikke dagens eiere gjøre. Et salg, sammen med en rettet emisjon tynner ut aksjene, men vil tilføre Lofotkraft kapital. Forhandlinger vil nå avgjøre hvilket beløp Lofotkraft selv vil få tilført.

Verdistigning: Aksjene er verdt mye penger. Vi kan realisere verdier i dag og bruke dem til å rydde opp i en gjeldsbyrde som ellers kan vokse seg enda større. Vi får handlingsrom til å hente oss inn og betale ned gjeld. En aksje som gir framtidig avkastning hjelper deg lite hvis du ikke har råd til å betale husleien neste måned, selv om verdien kan øke ytterligere. Du kan ta opp forbrukslån, men det gjør alt bare enda verre. I privatøkonomien blir huset til slutt tvangssolgt.

Styring og kontroll: Ja, vi mister noe innflytelse. Det er et reelt tap, og det skal ikke bagatelliseres. Men det er lite verdt å ha full kontroll over et kraftselskap når man ikke har kontroll over egen økonomi. Vågan og Vestvågøy vil etter salget til sammen eie 50,2 % av aksjene – og har dermed flertallskontroll så lenge de to kommunene opptrer samlet. En aksjonæravtale mellom eierkommunene vil være et viktig verktøy for å sikre at denne kontrollen ikke svekkes over tid, spesielt i forbindelse med sammenslåing av andre eieres andeler. Dette skal inn i forhandlingene framover.

Hva er aksjene i Lofotkraft egentlig verdt?

Lofotkraft er ikke børsnotert. Det finnes ingen åpen markedsplass der prisen settes time for time. Verdien må derfor beregnes – og det gjøres typisk ved å se på selskapets årlige inntjening, hva det faktisk eier minus gjeld, og hva man forventer at selskapet vil tjene i framtiden.

Men en beregnet verdi er ikke det samme som en pris. Det er kjøpernes faktiske interesse som til syvende og sist avgjør hva vi får. Og her ligger en av de store utfordringene: vi kan ikke bare legge aksjene ut på et åpent marked og håpe på det beste. Kraftinfrastruktur er samfunnskritisk, og vi må ha kontroll over hvem som blir medeier i Lofotkraft. Det er ikke ønskelig – og trolig heller ikke politisk mulig – å la hvem som helst komme inn på eiersiden.

KLP – Kommunal Landspensjonskasse – er en norsk institusjon som forvalter pensjonskapital for ansatte i offentlig sektor, og som allerede eier 15 prosent av nettselskapet Elmea. De er en kjøper vi kjenner og kan stole på. For å sikre oss mot uønsket videresalg av aksjer, vil en aksjonæravtale kunne regulere hvem som kan bli framtidige eiere. Dette er vanlig praksis ved denne typen salg.

Det er også viktig å understreke: å selge hele Lofotkraft er ikke aktuelt – verken for Vågan Høyre eller for de øvrige eierkommunene som Vestvågøy, Moskenes, Flakstad og Værøy. Dette handler om et begrenset nedsalg som gir kommunene sårt tiltrengt kapital, samtidig som lokalt og offentlig eierskap bevares. Det har vært fremmet forslag – både fra administrasjonen og fra enkeltpolitikere – om å utrede et fullt salg av Lofotkraft. Vågan Høyre støtter ikke dette. Vi ønsker et begrenset nedsalg som gir kommunen nødvendig kapital, men som bevarer lokalt og offentlig flertallseierskap. Det er denne linjen vi har stemt for, og det er denne linjen vi står ved.

Vil nettleien bli lavere hvis vi selger til et stort kraftselskap?

Dette argumentet dukker opp fra tid til annen – og det er forståelig at folk håper på det. Men rammen for nettleien fastsettes av Reguleringsmyndigheten for energi (RME), ikke av eieren, ikke av nettselskapet. Ingen kjøper kan love lavere nettleie.

Det som faktisk bestemmer nettleien er antall kunder å dele regningen på – og geografi. Flere kunder på et mindre område ville redusert nettleien, men slik er det nå engang ikke i Lofoten. En stor kommersiell aktør som kjøper seg inn gjør det for å sikre egne verdier – ikke for å gi rabatt til lofotingene. Det finnes heller ingen dokumenterte eksempler i Norge på at et eierskifte alene har ført til lavere nettleie i distriktene. Inntektsrammen må hentes inn.

Den eneste reelle løsningen er nasjonal utjevning – en politisk kamp som må føres på Stortinget, ikke i kommunestyret i Vågan.

Hvorfor vil Værøy kjøpe flere aksjer – når vi selger?

Det er ikke så rart. Kommunedirektøren på Værøy har signalisert at de vurderer å kjøpe seg opp når de andre selger seg ned – og det gir mening, gitt Værøys situasjon.

En kommune med sunn økonomi og overskudd i kassen bør ikke la pengene stå og støve ned på en bankkonto. Da er det god kommunal pengeforvaltning å investere i noe man tror gir avkastning over tid – som aksjer i et regionalt kraftselskap man kjenner godt.

Hva er den reelle situasjonen i Vågan?

Kommunen er sårbar for store renteendringer grunnet høy gjeld og store driftskostnader. Vi bruker nå 1,1 millioner kroner mer i rentekostnader for hver eneste måned som går, enn hvis vi hadde betalt ned 200 millioner kroner av gjelda. Dette er penger som ikke går til nedbetaling av gjeld, drift av skole, helse eller veier – det er penger som går rett til banken. Høy gjeldsgrad er, sammen med negativt netto driftsresultat, den største trusselen mot en bærekraftig kommuneøkonomi. Samtidig jobber vi iherdig med å ta ned de løpende driftskostnadene, dette skjer nå parallelt i prosjektet «Ta spranget».

Vågan er på ROBEK-listen – statens liste over kommuner med svak økonomi. Det betyr at vi ikke lenger fritt kan bestemme over vår egen økonomi uten statlig godkjenning. Det er ikke en ærestittel, og det setter høye krav til administrasjon og politikere. Tallene MÅ GÅ OPP.

Udugelige politikere ...

Ingen av oss ønsker i utgangspunktet å selge Lofotkraft-aksjer. Ingen sitter og jubler over dette vedtaket. Men det er en ting å ønske å beholde aksjene – og en helt annen ting å ha råd til det.

Vi forstår at mange ønsker mer tid og mer kunnskap før en så stor beslutning tas. Det er et legitimt ønske. Men mer kunnskap endrer ikke de grunnleggende tallene – og ingen har så langt lagt fram et alternativ som faktisk løser problemet. Kommunen har ikke råd til å vente på en løsning som ikke finnes.

Vi står overfor krevende økonomiske valg:

Uten tiltak må vi gjennomføre uansvarlige kutt i tjenestene. I dagens situasjon kan det bety reduksjoner tilsvarende 50 årsverk. Eiendomsskatten er allerede maksimert. Kjipe tiltak er gjort.

Alternativet er å realisere verdier vi sitter på, redusere gjelden og styrke kommuneøkonomien.

Ingen av alternativene er gode – men det er dette handlingsrommet vi har nå.

Å kalle dette en dårlig beslutning er enkelt fra sidelinjen. Enkelt fra kommentarfeltene. Men vi som sitter med ansvaret for at det finnes en fungerende kommune her om ti år, har ikke den luksusen å la være å velge. Vi velger det minst dårlige alternativet – og det er akkurat det ansvarlig politikk handler om. Lokalpolitikk handler om å ta vanskelige valg på vegne av fellesskapet – også når ingen av alternativene er gode. Men husk også, aksjene er ikke solgt før kontrakten er signert. Nå skal det møtes og forhandles, til alle parter er passe fornøyde, og kommunestyret tar endelig stilling til saken.