Herold

Etter nesten fire tiår legger kateket Oddhild Klevberg snart bort konfirmantlistene for godt. Men hun nekter å slippe taket i det som betyr aller mest.

Oddhild Klevberg smiler med hele ansiktet når hun ser tilbake på et yrkesliv som ble noe helt annet enn det hun hadde sett for seg som ung jente på Sunnmøre.

– Jeg hadde jo egentlig ingen planer om å jobbe i kirka da jeg gikk på videregående, innrømmer hun.

Veien startet med økonomisk gymnas og et år på trygdekontor hjemme på Sunnmøre – en tilværelse hun raskt skjønte ikke var for henne. Det var først etter et år på folkehøgskole at tanken om å «sjekke ut kirka litt» begynte å spire.

Kallet fra nord

Etter studier i Oslo og Volda, dukket muligheten i Alta opp. Stillingen som kateket hadde blitt lyst ut flere ganger uten at noen ble tilsatt.

Oddhild, som allerede hadde en bror boende i Alta, tok det som et tegn da annonsen dukket opp for tredje gang i 1986.

– Jeg sa at hvis den lyses ut en tredje gang, da søker jeg. Da får jeg den stillingen.

Hun var så bestemt på å flytte nordover at hun i studietiden bad om at hun ikke måtte møte en mann hun ble glad i som ikke ville være med til Nord-Norge. 1. desember 1986 ble hun tilsatt, og i 1987 gikk flyttelasset til Alta for godt.

En kirkelig «potet»

Som kateket har Oddhild vært kirkens pedagogiske leder. Hun forklarer selv rollen som en slags kirkerelasjon til barn og unge, en lærer i troen med røtter helt tilbake til Martin Luthers katekisme.

Gjennom årene har hun strukket seg fra det helt nære, som å administrere fireårsbøker til de minste, til å fungere som seksjonsleder for undervisning, diakoni og kirkemusikk på kirkekontoret.

– Da vi bare var fem ansatte på kontoret i starten, måtte vi jo gjøre alt, minnes hun.

Siden den gang har hun rukket å både stifte familie i Alta, gifte seg i 1991, og bli mor til to sønner og en stolt farmor.

Mellom glede og frustrasjon

Det er i møte med konfirmantene Oddhild virkelig har fått kjenne på pulsen i yrket. På spørsmål om hvordan det egentlig er å undervise ungdommer i deres kanskje mest rebelske alder, kommer det et varmt og gjenkjennelig humre.

– Det er artig, lærerikt, slitsomt og det kan være frustrerende. Man kan dra hjem og være kjempeirritert, og neste gang får man masse energi. Man får liksom hele følelsesspekteret servert på en time, forklarer hun.

Hun har observert en tydelig endring hos ungdommen siden 80-tallet. Der det før var mer «fysisk bråk» i klasserommet, opplever hun dagens unge som mer forsiktige og kanskje mer utrygge i en verden preget av sosiale medier og individualisme.

For Oddhild har det vært en fanesak å ikke bli hun som sier at «sånn har vi alltid gjort det», men heller prøve å henge med på utviklingen. Om det lykkes må andre svare på.

Generasjoner på kirkebenken

Det kanskje mest spesielle med å ha vært i samme jobb siden 1987, er å se tidens gang gjennom menneskene man møter.

Oddhild har nemlig konfirmert flere generasjoner av altaværinger, og hun ser ofte foreldrene igjen i ungdommene som står foran henne i dag.

– Det er spesielt når konfirmantforeldrene kommer og sier «du ser, det har blitt folk av oss også». Da blir det litt sånn «ok, ja!», sier hun og fortsetter:

– Jeg kjenner jo igjen ungene gjennom foreldrene. Det er det som er så fint med å ha vært her så lenge.

Hjertesaken i verden

Selv om arbeidslivet som kateket snart er over, er det én ting Oddhild nekter å pensjonere seg fra: fasteaksjonen og arbeidet for Kirkens Nødhjelp. Hun har sett med egne øyne at det nytter, gjennom reiser til land som Tsjad, Kamerun og Tanzania.

– Jeg kommer til å være frivillig i fasteaksjonen så lenge jeg lever. Det å se takknemligheten hos de som har fått vannbrønn... det gjør noe med deg.

Når hun 14. juni holder sin avskjedsgudstjeneste i Alta, er det med vemod, men også med vissheten om at hun kan fortsette som prestevikar.. Hun er ikke helt ferdig med menneskemøtene i kirka ennå.

Julie Fredriksen, biografi