Herold

449 koner, sier den unge mannen bak kassa. Han skal ha betalt for vaksinen jeg nettopp har fått satt.

Først og fremst vil jeg beskytte meg selv, jeg jobber i barnehage og er eksponert for virus og bakterier dagen lang.

Snaue fem hundre kroner er en rimelig pris for å slippe å ligge langstrakt på sofaen i to uker, med verkende ledd og dundrende hodepine. Den ène gangen jeg har hatt influensa i livet trodde jeg faktisk at jeg skulle dø, så vondt var det.

Heldigvis slipper jeg det nå tenker jeg, mens jeg tar opp kortet for å betale. Du må vente i 20 minutter før du kan gå, sier han vennlig og byr meg kaffe.

Med kaffe og en uventet pause scroller jeg en runde på mobilen. Jeg kan lese at Stordalen er skuffet over å måtte betale tilbake 400 millioner kroner til staten. Jeg innrømmer at jeg ikke går i dybden av det som står, men jeg føler meg som Stordalen, veldig skuffet.

Skuffet over stat og kommune og et merkelig skattesystem. Ville det ikke vært utrolig mye penger spart om de (myndighetene) sponset meg og kollegaene mine i barnehagen med en influensavaksine? I stedet sitter de nok i dag og gnir seg i hendene over å ha spart 400 000 449 kroner på Petter og meg.

Til den som måtte sitte undrende tilbake nå, og lure på om jeg virkelig sidestiller meg med hotellkongen – jeg gjør ikke det – for jeg driver med viktig arbeid!