Herold

For oss som er opptatt av klimakrisa oppleves veldig mye av fokuset å være på å redusere klimaavtrykket vårt, og dermed begrense klodens pågående oppheting, og en økt hyppighet av ekstremvær.

Det ønskes oppnådd ved å få ned bruken av fossilt brensel, og da særlig for å få ned utslippene av bl.a. drivhusgassen karbondioksid. Våre styrende politikere ser vindkraft og overgangen til el-biler som viktige og nødvendige i denne omstillingen. Jeg ville forvente at disse politikerne eller fornybar-bransjen også løfter fram kritiske sider, hvilket de ikke gjør.

At elbiler bidrar til bedre luftmiljøet i byene våre er det liten tvil om, sjøl om disse tyngre bilene skaper mer svevestøv. Men jeg har lenge savnet en presentasjon av et helhetlig livsløpsregnskap for bl.a. elbiler og vindkraft når det gjelder miljøeffekter. For begge har, foruten en driftsfase som løftes fram, en produksjons- og en sluttproduktfase som er lite belyst.

Øyenåpneren Ørjan Stenseng

Jeg kan mye om hvordan vindturbiner påvirker natur og lokalsamfunn negativt. Men nylig hørte jeg et tankevekkende foredrag av Ørjan Stenseng på en energikonferanse i Kristiansand. Med over 25 års erfaring fra elektronikk- og IT-bransjen, trodde Stenseng lenge på at digitalisering og det grønne skiftet var entydig positivt for miljøet. De siste årene har han gravd dypere og kommet til en helt annen konklusjon. «Digitalisering er en fare for miljøet, en katastrofe for menneskerettigheter og den største trusselen mot demokratiet» dokumenterte Stenseng i løpet av sine 30 minutter. Ett foredrag som alle politikere, næringslivsledere og engasjerte burde hørt.

Ifølge Stenseng krever det grønne skiftet enorme mengder mineraler, elektrisitet, vann og areal. Den politiske fortellingen om at alt som elektrifiseres og digitaliseres automatisk er «grønt», rakner fullstendig når vi ser hele bildet. Det som fremstår rent og klimavennlig her hjemme, er ofte en miljø- og menneskekatastrofe i produksjonslandene eller der rest- og spesialavfallet ender. Med omfattende gruvedrift her følger tvangsflytting, ødelagte leveområder, «slavearbeid» og giftig avfall.

Vindkraft – det mest oversolgte grønne prosjektet?

I perioden 2009 til sommeren 2023 var godkjenning av vindkraftkonsesjoner kun knytta til energilovgivningen vår. Men så kom det krav om kommunenes godkjenning etter plan- og bygningsloven måtte på plass før energimyndighetene kan gi konsesjon for vindkraftanlegg. Dermed har interessen for vindkraft stoppet helt opp, for verken innbyggere eller kommunepolitikere ønsker dette hos seg. NHO ytrer seg nå om at kommunenes valgfrihet bør overstyres av staten, slik at vindkraft kan realiseres utover de vel 1400 turbiner i 65 anlegg som allerede eksisterer her hjemme.

Det er ikke bare innbyggere og natur som rammes av landbasert vindkraft, og sjøl med en høyesterettsdom mot seg trosser Regjeringen urfolksretter knytta til reindrift på Fosen. Tilsvarende rettigheter er også i spill på Finnmarksvidda for tiden.

Havvind er heller ikke uproblematisk, og krever også enorme mengder av de tidligere nevnte materialer, og skal håndteres på dypt vann i et av verdens mest urolige havområder. Studier langs kysten av California og andre steder viser havvinds påvirkning med endringer i havstrømmer, forstyrrelser i økosystemer og støy som påvirker marint liv. En rapport knyttet til Universitetet i Bergen peker på at undersjøisk støy fra turbiner endrer atferd og metabolisme hos kamskjell, fisk og andre arter. Dette kan igjen utløse dominoeffekter i næringskjedene.

Enorme materialbehov og skjulte kostnader

1 Gigawatt-time (GWh) tilsvarer 0,5 prosent eller en tyvendedel av Norges årlige strømforbruk. Stenseng viste i sitt foredrag til ekspert Adrien Concordel (Illuminem), som forteller at for å produsere 1 GWh vindkraftkapasitet kreves det om lag:

- 120.000 tonn stål

- 5.000 tonn nikkel

- 1.500 tonn kobber

- Nesten 300 tonn sjeldne jordartsmetaller (neodym, dysprosium, praseodymium m.fl.)

Alle disse mengdene metall og mineraler for å dekke en brøkdel av behovet.

Bak tallene skjuler det seg en mørk side: Utvinning av ett tonn sjeldne jordartsmetaller gir opptil 2.000 tonn giftig og delvis radioaktivt avfall. For 1 GW vindkraft blir det rundt 600.000 tonn slikt avfall – mye av dette dumpes i fattige eller ustabile land langt unna oss.

For kobber følger opptil 180 tonn giftig avfall per tonn utvunnet metall, og ytterligere ca. 270.000 tonn for 1 GWh strøm. Hver vindkraftturbin krever dessuten nesten 1.000 tonn betong, en produksjon som i seg selv er ekstremt CO2-intensiv og energikrevende.

Ser vi bare på driftsfasen, virker vindkraft «grønn». Inkluderer vi hele livssyklusen; med råvareutvinning, prosessering, transport, bygging, drift og deponering av giftig/radioaktivt avfall, så blir regnestykket langt mindre tiltalende.

Kunnskap må veie tyngre enn grønne drømmer

Politikerne må ta valg, men de må baseres på fullstendig kunnskap og ikke på ideologi, image eller ensidige innspill fra næringsinteresser. Når vi diskuterer energiframtiden, kan vi ikke overlate premissene til dem som tjener mest på å selge «det grønne skiftet» som problemfritt.

Vi trenger en ærlig debatt om hele bildet, og ikke bare det som er lett å selge!