Herold

Sam­funn er et or­ga­nisk sy­stem av na­tur og kul­tur. Re­pe­te­ren­de som en rennen­de elv har Homo sapiens i en tids­pe­ri­ode på 300000 år stått opp til 109,5 mil­li­o­ner mor­ge­ner. Målt opp mot hvert men­nes­ke er mor­ge­ne­ne as­tro­no­mis­ke.

Det er både fa­sci­ne­ren­de, smer­te­fullt, hjer­te­skjæ­ren­de og gle­de­lig å re­flek­te­re over alle dis­se lev­de liv. Med så uli­ke skjeb­ner. Hvis skri­der men­nes­ke­he­ten så lang­somt fram? skrev Hen­rik Wer­ge­land i 1831. Hva vil­le si­ta­tet fra ge­ni­et vært i 2026? Tom­me­len opp el­ler ned? Sva­ret får blå­se i vin­den med Bob Dy­lan.

Nå litt kon­kret om sto­re og små ding­ser som er kul­tu­relt skapt med mål om pre­sump­tivt bed­re sam­funn å leve i. Sto­re og små ding­ser fra den ana­lo­ge tids­al­der til vår bi­næ­re tid.

So­si­al uro for sam­funns­end­rin­ger og in­tel­lek­tu­ell dis­kurs har til all tid fulgt dingseutviklingen nøye. For el­ler imot. Syn­te­ser for til­pas­ning som de rå­den­de makt­fak­to­rer i sam­fun­net til en­hver tid be­stem­mer over.

Alt i an­tik­ken var det mot­stand mot ar­beids­be­spa­ren­de au­to­ma­ti­se­ring. Kei­ser Ves­pa­si­an vil­le ikke føl­ge in­gen­iø­re­nes for­slag om en ma­skin som kun­ne frak­te tun­ge søy­ler til Kapitolhøyden. Men­nes­ker vil­le mis­te sitt ar­beid og ut­kom­me sa kei­se­ren. Akk om et­ter­ti­den kun­ne fulgt et slikt man­tra. Ar­beid og ut­kom­me til alle og så til­pas­se tek­no­lo­gi­en der­et­ter. Det mot­sat­te har skjedd.

La oss bru­ke en afo­ris­me for dingsefarten i sam­fun­net med et tog. Vel å mer­ke et hur­tig­tog med li­ten mu­lig­het til å hop­pe av på hol­de­plas­ser for tid til å ten­ke over hvor fort det går. To­get har hel­ler ikke all­tid i 2026 en hyg­ge­lig tog­fø­rer av kjøtt og blod som ten­ker på pas­sa­sje­re­ne.

Sen­so­rer, ka­me­ra­er og KI uten em­pa­ti har er­stat­tet tog­fløy­ta og tog­per­so­nell som står med ett bein på to­get og ett på per­ron­gen for å se alle vel om bord før fløy­ta går.

Et an­net om­rå­de hvor ding­se­ne bør få varsellamper til å blin­ke er skjerm­uni­ver­set. Bar­na læ­rer ikke det de skal og tri­ves ikke sier stats­mi­nis­te­ren vår. Nå i rol­len som pe­da­gog. Bort med skjerm for bar­na til 5 klas­se sier Jo­nas. Slike tan­ker om re­gu­le­rin­ger av skjerm­bruk gjel­der all bruk av so­si­a­le me­di­er for barn opp til 15 år. Det gag­ner verken ho­det el­ler kropp sier eks­per­te­ne. Ikke vet jeg fasiten her. Ikke lite har blitt for­budt på klo­den vår som i dag er en de­mo­kra­tisk selv­føl­ge­lig­het. Me får sjå som man sier i Sunn­fjord, når øns­ket er at ikke noe skal end­res.

En are­na hvor ding­se­ne ikke svin­ger fram og til­ba­ke av­hen­gig av hvem som sty­rer i lan­det vårt er an­tall kur­ser og stikkon­tak­ter i hus­hold­nin­ge­ne. I 1960 var det i nors­ke hjem 1 til 3 kur­ser og ofte bare en stikkon­takt i hvert rom. I 2026 snak­ker vi om 30 til 50 kur­ser og 60 stikkon­tak­ter el­ler mer i en hus­hold­ning.

På 66 år har ding­se­ne her vun­net over for­nuf­ten til Homo sapiens. Om det er en sei­er å ap­plau­de­re? For all del ikke mo­ra­li­se­re. So­kra­tes mo­ra­li­ser­te over udu­ge­lig lat ung­dom. Han tok vel en del feil. Jeg skal ikke gå i sam­me fel­la. Men hjer­nen har jo vært kon­stant inn­re­det på sam­me måte i 300000 år. Fik­ser hjer­nen vår alle ding­se­ne vi om­gir oss med? Vi har gjort oss hjel­pe­løst sår­ba­re i eks­pert­sam­funn som sty­res av en tek­no­eli­te.

Ikke mye som skal til før en dings slår seg vrang. De bi­næ­re ko­de­ne svik­ter. Og du står der for­tvi­let. Et tas­te­trykk, en løs ka­bel­sko, et fuk­tig datakort, di­gi­ta­le løs­nin­ger for in­fra­struk­tur har en dår­lig dag, og fol­ket for­an skjer­me­ne og på per­ron­ge­ne står der og må­per, leng­ten­de et­ter den for­ut­sig­ba­re ana­lo­ge tids­al­der.

Og til slutt en slags opp­sum­me­ring: Hvor­for var stren­de­ne ful­le av slan­ke folk på 60 og 70 tal­let? Var det for­di dingsesamfunnet på den ti­den var ut­vik­let for å dek­ke våre be­hov på en mer ma­nu­ell og ana­log­tek­no­lo­gisk måte? En måte hvor for­nuf­ten til Homo sapiens enda be­stem­te gra­den av dingseopphoping. El­ler er me­nin­gen at vi skal ende som i dik­tet "Det bor en gam­mel ba­ker" av In­ger Hagerup. Der ba­ke­ren dør i en haug med bakverk?