Dingsesamfunnet
Plus
Samfunn er et organisk system av natur og kultur. Repeterende som en rennende elv har Homo sapiens i en tidsperiode på 300000 år stått opp til 109,5 millioner morgener. Målt opp mot hvert menneske er morgenene astronomiske.
Det er både fascinerende, smertefullt, hjerteskjærende og gledelig å reflektere over alle disse levde liv. Med så ulike skjebner. Hvis skrider menneskeheten så langsomt fram? skrev Henrik Wergeland i 1831. Hva ville sitatet fra geniet vært i 2026? Tommelen opp eller ned? Svaret får blåse i vinden med Bob Dylan.
Nå litt konkret om store og små dingser som er kulturelt skapt med mål om presumptivt bedre samfunn å leve i. Store og små dingser fra den analoge tidsalder til vår binære tid.
Sosial uro for samfunnsendringer og intellektuell diskurs har til all tid fulgt dingseutviklingen nøye. For eller imot. Synteser for tilpasning som de rådende maktfaktorer i samfunnet til enhver tid bestemmer over.
Alt i antikken var det motstand mot arbeidsbesparende automatisering. Keiser Vespasian ville ikke følge ingeniørenes forslag om en maskin som kunne frakte tunge søyler til Kapitolhøyden. Mennesker ville miste sitt arbeid og utkomme sa keiseren. Akk om ettertiden kunne fulgt et slikt mantra. Arbeid og utkomme til alle og så tilpasse teknologien deretter. Det motsatte har skjedd.
La oss bruke en aforisme for dingsefarten i samfunnet med et tog. Vel å merke et hurtigtog med liten mulighet til å hoppe av på holdeplasser for tid til å tenke over hvor fort det går. Toget har heller ikke alltid i 2026 en hyggelig togfører av kjøtt og blod som tenker på passasjerene.
Sensorer, kameraer og KI uten empati har erstattet togfløyta og togpersonell som står med ett bein på toget og ett på perrongen for å se alle vel om bord før fløyta går.
Et annet område hvor dingsene bør få varsellamper til å blinke er skjermuniverset. Barna lærer ikke det de skal og trives ikke sier statsministeren vår. Nå i rollen som pedagog. Bort med skjerm for barna til 5 klasse sier Jonas. Slike tanker om reguleringer av skjermbruk gjelder all bruk av sosiale medier for barn opp til 15 år. Det gagner verken hodet eller kropp sier ekspertene. Ikke vet jeg fasiten her. Ikke lite har blitt forbudt på kloden vår som i dag er en demokratisk selvfølgelighet. Me får sjå som man sier i Sunnfjord, når ønsket er at ikke noe skal endres.
En arena hvor dingsene ikke svinger fram og tilbake avhengig av hvem som styrer i landet vårt er antall kurser og stikkontakter i husholdningene. I 1960 var det i norske hjem 1 til 3 kurser og ofte bare en stikkontakt i hvert rom. I 2026 snakker vi om 30 til 50 kurser og 60 stikkontakter eller mer i en husholdning.
På 66 år har dingsene her vunnet over fornuften til Homo sapiens. Om det er en seier å applaudere? For all del ikke moralisere. Sokrates moraliserte over udugelig lat ungdom. Han tok vel en del feil. Jeg skal ikke gå i samme fella. Men hjernen har jo vært konstant innredet på samme måte i 300000 år. Fikser hjernen vår alle dingsene vi omgir oss med? Vi har gjort oss hjelpeløst sårbare i ekspertsamfunn som styres av en teknoelite.
Ikke mye som skal til før en dings slår seg vrang. De binære kodene svikter. Og du står der fortvilet. Et tastetrykk, en løs kabelsko, et fuktig datakort, digitale løsninger for infrastruktur har en dårlig dag, og folket foran skjermene og på perrongene står der og måper, lengtende etter den forutsigbare analoge tidsalder.
Og til slutt en slags oppsummering: Hvorfor var strendene fulle av slanke folk på 60 og 70 tallet? Var det fordi dingsesamfunnet på den tiden var utviklet for å dekke våre behov på en mer manuell og analogteknologisk måte? En måte hvor fornuften til Homo sapiens enda bestemte graden av dingseopphoping. Eller er meningen at vi skal ende som i diktet "Det bor en gammel baker" av Inger Hagerup. Der bakeren dør i en haug med bakverk?