Gud kan ikke brukes for å rettferdiggjøre en krig
Lidelsene gjentar seg, og avstanden mellom beslutningene og konsekvensene virker ofte uendelig stor.
Etter nok en dag der nyhetssendingene preges av krigen i Midtøsten, sitter jeg igjen med de samme tankene. Det er ikke lederne som bærer de tyngste byrdene, men vanlige mennesker – familier, barn og lokalsamfunn – som rammes av det som best kan beskrives som krigens galskap. Lidelsene gjentar seg, og avstanden mellom beslutningene og konsekvensene virker ofte uendelig stor.
Jeg er ikke noen hyppig kirkegjenger. Likevel har jeg med meg en barnetro som fortsatt ligger der som et verdigrunnlag – stille, men tydelig. Kanskje er det nettopp derfor Pavens ord treffer så godt: «Gud kan ikke brukes for å rettferdiggjøre en krig.»
Tro handler om ansvar, om fellesskap og om å ta vare på liv – ikke om å legitimere vold. Når religion brukes som begrunnelse for krig, fremstår det ikke bare som et moralsk feiltrinn, men også som et politisk misbruk av noe som for mange er dypt personlig. Det rokker ved tilliten – både til troen og til dem som forvalter makt.
Da Paven løftet dette budskapet frem fra Petersplassen på palmesøndag, ga det ekstra tyngde. I inngangen til påsken – en tid som nettopp handler om lidelse, håp og forsoning – blir kontrasten tydelig. Å bruke Gud som begrunnelse for krig står i direkte motsetning til det kristne budskapet.
Det er også vanskelig å overse hvordan enkelte stater og ledere aktivt bruker religion for å gi sine aggressive handlinger et skinn av nødvendighet. Når tro gjøres til et politisk verktøy, flyttes krigene bort fra det rasjonelle og inn i det absolutte. Det gjør dem farligere – og langt vanskeligere å avslutte.
Jeg kunne ikke vært mer enig med Paven. Skal konfliktnivået ned, må det trekkes klare grenser – også for hvordan religion brukes i det offentlige rom. Gud hører ikke hjemme på slagmarken.
Med min barnetro i bagasjen fremstår dette ikke som en stor erkjennelse, men som en enkel og nødvendig påminnelse.