Herold

Hva er egentlig poenget med jakt på arter som ekorn, hare og rype i dag?

Vi står midt i en naturkrise. Likevel fortsetter vi å jakte – ikke først og fremst for mat, men for rekreasjon. Faktisk oppgir hele 99 prosent av jegere nettopp dette som hovedgrunn.

Det burde få oss til å stille et enkelt, men ubehagelig spørsmål: Har vi rett til å drepe andre arter kun for tradisjonens og sportens skyld?

Innspillet fra BirdLife Norge nylig viser hvor alvorlig situasjonen er i Norge.

Nær 40 prosent av fugleartene våre er i tilbakegang eller står på rødlista. Blant disse finner vi arter som ærfugl og svartand, som begge er klassifisert som sårbare, men likevel fortsatt kan jaktes på i deler av landet. Også arter som rype, gråtrost, storskarv og flere måkearter har hatt betydelig nedgang, samtidig som jakt og skadefelling fortsatt forekommer.

Situasjonen er ikke bedre for pattedyr. I Norge er en rekke arter truet eller nær truet, blant annet hare, piggsvin og flere flaggermusarter. Likevel opprettholdes jakt, ofte uten gode bestandsdata. For haren beskriver forskere utviklingen som dramatisk, samtidig som vi mangler presis kunnskap om hvor mange som faktisk finnes. Hva er da grunnlaget for å fortsette jakten?

Enda mer problematisk er forvaltningen av de store rovdyrene. Ulv er kritisk truet i Norge, mens bjørn, jerv og gaupe er sterkt truet eller sårbare. Likevel åpnes det for lisensjakt og skadefelling. Bestandene holdes på et minimumsnivå, samtidig som disse artene spiller en avgjørende rolle i økosystemene. Hva slags forvaltning er det som bevisst holder toppredatorer på randen av levedyktighet?

Dette er ikke bare et norsk problem. Globalt er over 25 prosent av artene truet av utryddelse, og mer enn 31 000 arter står i fare for å forsvinne. FNs naturpanel peker på jakt og fangst som den nest største årsaken til artsutryddelse. Samtidig er ville dyrebestander halvert på bare 40 år, og mennesker har bidratt til tapet av hele 83 prosent av alle ville dyr. I dag utgjør ville pattedyr bare rundt 4 prosent av biomassen – resten er oss og husdyrene våre.

Likevel lever forestillingen om at vi må «regulere» naturen videre. Men forskning viser noe annet: Naturen regulerer seg selv. Dyrebestander styres av tilgang på ressurser og indre mekanismer – ikke av jegere.

Problemet er ikke at dyrene blir for mange, men at vi mennesker tar stadig mer plass og presser naturen tilbake.

Da melder et annet spørsmål seg: Hva er egentlig poenget med jakt på arter som ekorn, hare og rype i dag?

Dette er ikke jakt for overlevelse.

Det er ikke nødvendig for økosystemet. Det er i all hovedsak rekreasjon.

Når vi i tillegg vet at flere av disse artene er i nedgang, fremstår jakten som stadig vanskeligere å forsvare.

Artsdatabanken gir oss kunnskapen vi trenger. Likevel velger vi å ignorere den. For mange arter vet vi i praksis mer om hvor mange som skytes enn hvor mange som faktisk finnes. Det er et alvorlig tegn på at forvaltningen ikke er kunnskapsbasert.

Jakt handler i dag i stor grad om et menneskesyn der vi setter oss selv øverst. Men i en tid der naturen er under press fra alle kanter, trenger vi et annet perspektiv – et der naturen har verdi i seg selv.

Vi mennesker er allerede det mest dominerende rovdyret på jorda.

Vi har redusert dyrebestander dramatisk, ødelagt leveområder og bidratt til klimaendringer.

I en slik situasjon er det grunn til å spørre: Må vi også jakte for fornøyelsens skyld?

Hvis vi ikke er villige til å avstå fra å skyte dyr som allerede er i tilbakegang – når vi vet bedre, og når vi ikke trenger det – hva sier det egentlig om hvordan vi forstår vårt eget ansvar i naturen?