Herold

Ned Stark i tv-serien Game of Thrones sa det best: «Alt som kommer før ordet «men» i en setning, er bare tull.»

Foran «men», en høflig innledning. Bak «men», det egentlige budskapet.

I formannskapet torsdag fikk vi flere eksempler på akkurat det. “«nnsyn er en grunnleggende demokratisk rett, men...». «Det er viktig at innbyggerne har mulighet til å kontrollere forvaltningen, men ...»

I møtet var det flere som understreket denne grunnleggende demokratisk retten, men stemte likevel ned det eneste forslaget som ville forsvart retten i praksis.

Som jeg har skrevet om før, kommunedirektørens orientering om innsynskrav burde aldri vært lagt frem i den formen den hadde. I en annen kommune ville dette aldri skjedd.

For å gi et eksempel på saksgangen: Han sier i saksframlegget bl.a. at «1-2 nye årsverk må vurderes for å behandle innsynskravene».

I møtet sier han at «Jeg tror ikke tingen er å ansette flere nå.”Hva skjedde på veien fra saksframlegg til møtet? Jo, et forslag fra Raudt om å sende saken tilbake til kommunedirektøren med beskjed om å konkretisere og tallfeste påstandene og generaliseringen i saksframlegget.

For hva er det egentlig politikerne skal forholde seg til her? Enten er presset så stort at nye stillinger må vurderes, eller så er det ikke det. Enten så finnes tallene, eller så finnes de ikke. Dette er ikke en unødvendig detalj eller nyansering, men en selvmotsigelse som avslører at kommunedirektøren mangler tallgrunnlaget som ville avgjort spørsmålet. Det er fristende å si at han rett og slett ikke har oversikten.

For tallene finnes, eller de burde finnes. Dokumentsenteret logger innsynskrav, frister og resultat. Dette er rutine. En enkel rapport ville gitt formannskapet det de trengte for å ta stilling. I stedet fikk de nok en ensidig elendighetsbeskrivelse uten ett eneste konkret tall, og ble bedt om å stole på den. Dette minner om kommunestyrets behandling av et tidligere Bordgleder-budsjett.Kommunedirektøren: «Jeg kan ikke gå god for alle tallene, men vi får nesten bare vedta budsjettet nå».Kommestyret: «Vedtatt!»

Til Raudts forslag mente kommunedirektøren det var unødvendig å bruke tid på å produsere saker i denne sammenhengen, og glemte visst at det var han selv som hadde produserte denne orienteringssaken.

En kommunedirektørs fremste oppgave er å gi politikerne et godt nok grunnlag til å ta de rette avgjørelsene. Det klarte han ikke her. Daniel Henriksson og Raudt løste problemet med et presist og velbegrunnet forslag med fem konkrete punkter: Tallfest omfanget, skill mellom ulike typer henvendelser, vurder kommunens egne forbedringsområder, legg frem konkrete tiltak og kostnadsbegrunnede ressursbehov. Dette er elementær god saksbehandling, og slett ikke urimelige krav.

At flertallet avviste forslaget, og at ordføreren ikke grep inn, sier mer om formannskapets behandling enn om forslaget selv. Ordførerens samlede bidrag til behandlingen var «Enig. Samme her». En kort tilslutning til en ikke-forpliktelse om at man kanskje, en gang senere, muligens kan be om mer informasjon. En aktiv ordfører ville stilt krav til kvaliteten på saksgrunnlaget. I stedet fikk vi berøringsangst i kortform.

Dette er et gjenkjennelig mønster i Kinn-politikken. Når noe er ubehagelig og kan føre til konflikt, velger flertallet minste motstands vei. Vi har hatt nok av konflikter.

«Innsynsretten er en grunnleggende demokratisk, menvi tar orienteringen til etterretning og ser an situasjonen». Dette er formannskapets måte å legge saken død, mens man later som man følger med.

Hva kunneRaudts forslag resultere i? For det første et faktisk tallgrunnlag som ville gitt formannskapet et reelt beslutningsgrunnlag. Det kunne og avdekket at omfanget ikke er så dramatisk som fremstilt. At fristbruddene er flere. At den store andel Bordgleder-relaterte saker ville pekt tilbake på foretakets egen håndtering. At administrasjonen selv, gjennom dårlig tilgjengelighet og uklare svar, genererer unødvendige klagerunder. De to siste kan jeg selv skrive under på er et ubestridelig fakta. Men her er det innbyggerne som skal tas.

Det mest grunnleggendespørsmålet ble aldri besvart: Hvorfor kommer det så mange innsynskrav? Kan noe av svaret ligge i mangelfull saksbehandling, dårlig tilgjengelighet eller sviktende tillit?

En kommunedirektør som konsentrerer seg om å løfte fram symptomene uten å analysere årsakene, driver ikke med god administrasjon. I stedet får vi vite at problemet er innbyggernes adferd.

Kommunen er til for innbyggerne, Ikke omvendt.