Herold

Vi går inn i påsken med et tungt teppe over både verden og lokalsamfunnet.

Mens vi her hjemme pakker sekken for noen fridager, raser krigen i Ukraina på femte året. Unge menn på begge sider dør i skyttergraver som minner om en mørk fortid vi trodde vi var ferdige med, mens sivile bærer de tyngste børdene. I Midtøsten flammer uroen opp igjen; en spiral av aggresjon og gjengjeldelse mellom stormakter og regimer som sprer nød og lidelser for vanlige mennesker.

Det er et grotesk paradoks at vi markerer en høytid som handler om forsoning og nytt liv, samtidig som nyhetsbildet er mettet av ødeleggelse.

Egentlig handler påsken om den ultimate lidelseshistorien. Den forteller om en som ble forrådt, urettmessig dømt og forlatt i smerte. Det er en fortelling om maktmisbruk, om uskyldige som lider under imperiers harde hånd, og om et mørke som virker totalt.

I dag ser vi denne lidelseshistorien utspille seg på nytt, men uten de bibelske rammene. Vi ser den i ruinene i Ukraina, i frykten i Midtøsten, og her hjemme i den snikende utryggheten «dyrtiden» fører med seg. Prisene på drivstoff og mat klatrer stadig oppover, og for mange er ikke feriedrømmen lenger et spørsmål om destinasjon, men om økonomisk overlevelse.

For alvor brutalt ble det her lokalt da meldingen om Bertelsen & Garpestads konkurs kom. At en hjørnesteinsbedrift går over ende, er ikke bare kalde tall i en regnskapsrapport. Det er over 500 mennesker som har mistet tryggheten sin. Det er familier som nå sitter med lån som skal betjenes, gjeld som tynger, og en hverdag som plutselig har mistet fotfestet. For disse familiene føles langfredag – dagen for det dype mørket – uvanlig nær.

Man trenger ikke være troende for å føle på urettferdigheten i dette. Faktisk er det kanskje nettopp i slike tider at fraværet av en høyere makt føles mest påtrengende. Hadde det fantes en Gud med en plan, burde vedkommende for lengst ha grepet inn i både krigens herjinger og den økonomiske ulykken som rammer de uskyldige. I stedet sitter vi igjen med en stillhet som vi må fylle selv.

Paradokset er dette: Påsken lover at lyset skal vinne over mørket, og at livet skal seire over døden. Men i år føles mørket uvanlig tett. Det er vanskelig å snakke om «god påske» når naboen har mistet jobben, eller når verden utenfor grensene våre brenner.

Kanskje skal ikke denne påsken handle om store ord eller religiøse mirakler. Kanskje skal den handle om den menneskelige anstendigheten i å se hverandre i mørket. Påskebudskapet har i sin kjerne en tanke om å bære hverandres byrder.

Når systemene svikter, når bedrifter faller og når ustabile verdensledere mister forstanden, er det alt vi har igjen: Medfølelsen. Det å forstå at naboen har det tøft, å kutte kravene til hva denne høytiden skal inneholde, og å erkjenne at det er greit at ting ikke er bra akkurat nå.

Vi kan ikke fikse Midtøsten eller Ukraina over en påskelunsj. Vi kan heller ikke trylle frem 500 nye arbeidsplasser over natten. Men vi kan vise verdighet i hvordan vi møter hverandres bekymringer. Det er det eneste lyset vi kan være sikre på at faktisk finnes – det vi tenner for hverandre når alt annet føles mørkt.