Herold

Vi er stolte av idretten vår i Norge. Vi holder pusten når det avgjøres på oppløpet. Vi jubler i stua. Vi kjenner klumpen i halsen når flagget heises og nasjonalsangen spilles. Enten det skjer i skisporet, på fotballbanen, i håndballhallen – eller på andre arenaer som får hjertet til å slå litt raskere og minner oss om hvem vi er.

Disse øyeblikkene samler oss. Men de starter ikke der.

De starter på en litt for kald trening en tirsdag kveld. På en småsliten kunstgressbane. I en hall som lukter svette og vaffel. De starter med barn som prøver, feiler, ler og prøver igjen.

De starter i bredden. Og de starter med frivillighet.

I Norge har vi lenge hatt en enkel tanke: Flest mulig barn skal få være med – og de skal få holde på lenge.Det er noe av grunnen til at så mange barn her i landet deltar i organiserte fritidsaktiviteter sammenlignet med mange andre steder. Og det er også en av grunnene til at vi klarer oss godt når det virkelig gjelder.

Vi glemmer kanskje hvor spesielt det egentlig er.

Heldigvis har de fleste barn som vokser opp i Norge, et bredt spekter av fritidstilbud å velge mellom. Passer ikke fotball? Da kan man prøve håndball, taekwondo, friidrett eller sjakk. Kanskje speideren, korps, dans, turn eller kor. Det finnes alternativer – og for mange familier er kostnaden fortsatt overkommelig.

Fellesnevneren er at nesten alt dette drives av frivillige.

Det er ikke «noen andre» – det er oss

Det er foreldre som står i kiosken. Foreldre som selger lodd. Foreldre som baker kaker. Foreldre som kjører til kamp. Foreldre som tar trenerkurs og bruker kvelder og helger på andres barn. Det samme gjelder i korpset. I speideren. I turnforeningen. I sjakkklubben.

Uten frivillighet stopper det opp.

Både nasjonalt og her på Randaberg ser vi at mange gjør en fantastisk jobb. Samtidig viser tall fra Statistisk sentralbyrå at andelen som er aktive medlemmer i organisasjoner som idrettslag har gått ned over tid. Forskning på frivillighet viser også at en relativt liten gruppe, såkalte «kjernefrivillige», står for en stor del av innsatsen.

Det betyr ikke at dugnadsånden er borte.Norge ligger fortsatt høyt internasjonalt når det gjelder frivillig arbeid. Men det betyr at ansvaret i større grad bæres av færre.

Dette er ikke ment som kritikk av enkeltlag eller miljøer jeg selv er en del av – som for øvrig gjør en strålende jobb. Det er en ærlig observasjon over tid, både lokalt og nasjonalt. Vi har fortsatt mange gode folk som bidrar. Men hvis det alltid er de samme som tar ansvar, så slites det også. Og hva gjør vi den dagen de ikke orker mer?

Dugnadspress – eller bare sånn det er?

Noen opplever dugnadspress. At det er mye mas. Mange varsler. Mange Spond-meldinger. Det er lett å forstå. Hverdagen er full. For noen er den ekstra full – særlig for dem som allerede bruker mange timer i uka på frivillig arbeid. For det er jo ikke slik at de som stiller opp, nødvendigvis har mindre travle jobber eller færre barn.

Men vi må kanskje stille oss et enkelt spørsmål: Ville vi egentlig hatt det annerledes? Ville vi hatt det samme tilbudet uten påminnelser om vakter? Uten forespørsler om hjelp? Uten organisering?

Hvis ingen spør, er det ingen som melder seg. Alternativet til «mas» er ikke ro og mindre ansvar. Det er færre lag, færre aktiviteter, høyere kostnader for familiene – og færre muligheter for barna våre.

Det handler om mer enn medaljer

Ja, resultatene vi feirer i dag er bygget på dugnad i går. På tusenvis av timer lagt ned av foreldre og frivillige gjennom mange år.Og la oss gjøre det konkret:

Når Norge igjen kjemper i fotball-VM – for første gang siden 1998 – så er det ikke private eliteakademier som har bygd fundamentet alene. Spillere som Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard og Antonio Nusa startet i norsk breddeidrett. På små baner. Med frivillige trenere. Med foreldre som kjørte, stekte vafler og sto parkeringsvakt.

Det samme gjelder våre OL-gullvinnere og verdensmestere. De begynte ikke på toppen. De begynte i lokalmiljøet. Det betyr at hver eneste frivillig vaffelsteker, hver eneste parkeringsvakt og hver eneste dugnadsvakt faktisk er en del av det samme systemet som en dag kan løfte fram en verdensstjerne.

Det er lov å klappe seg selv litt på skulderen. For uten bredden finnes ikke toppen slik vi kjenner den i Norge i dag.

Vi er et lite land. Vi har ikke råd til at halvparten av barna slutter – eller aldri begynner. Hvis færre barn er med, blir det færre som opplever mestring, færre som får tilhørighet – og ja, også færre som en dag står øverst på pallen.

Og det handler om folkehelsen. Barn som er med i aktivitet, beveger seg mer. De får venner. De lærer å tape og vinne. De får voksne rundt seg som bryr seg. Det er vanskelig å sette tall på, men lett å merke hvis det forsvinner.

Frivillighet er ikke gammeldags

Den er selve grunnmuren i fritidslivet vårt. Den er grunnen til at barn kan finne sin plass – enten det er på banen, i hallen, i korpset eller i speideren. Den er grunnen til at vi fortsatt kan samles rundt de store øyeblikkene og kjenne stolthet.

Men grunnmurer må vedlikeholdes. Hvis vi vil at barna våre fortsatt skal ha mange valg, sterke fellesskap og trygge oppvekstmiljø – da må vi også være mange nok som bærer litt av ansvaret. Ikke alle må gjøre alt. Men alle kan gjøre litt.

Store øyeblikk starter med små bidrag – også fra deg.