Herold

Debatten om døgntilbudet ved DPS Tynset vekker sterke reaksjoner i hele fjellregionen. Det er forståelig. Tjenester innen psykisk helse berører liv, trygghet og grunnleggende tillit. Samtidig krever nettopp dette varsomhet i hvordan tjenestene omtales, og at beskrivelsene som gis, holder et høyt nivå av faglig presisjon.

Som psykologspesialist ved DPS Tynset kjenner jeg meg i liten grad igjen i fremstillingen av en «økonomidrevet nedbygging» der faglige hensyn settes til side. Jeg kjenner heller ikke igjen beskrivelser av at ansattes empati er satt under press, eller at suicidale pasienter sendes over lange avstander uten forsvarlig oppfølging.

Fremstillingen som over tid har utviklet seg i offentligheten fremstår forenklet og gir et bilde av en ensidig og villet svekkelse av tilbudet. Dette bildet er etter mitt faglige skjønn ikke dekkende.

Endringer i døgntilbud må forstås i lys av en utvikling over tid. Det gjelder endringer i behandlingsforståelse, henvisningsmønstre, prioriteringer mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, samt nasjonale føringer.

Spesialisthelsetjenesten har et tydelig ansvar for å vurdere tiltak ut fra samlet behov, kvalitet og forsvarlighet. Dette innebærer også løpende vurderinger av inntak og nivå for behandling.

Døgninnleggelse er et spesialisert tiltak, og vurdering av indikasjon og nytte må gjøres av erfarne fagpersoner med spesialistkompetanse. Slike vurderinger kan oppleves krevende, og det vil være situasjoner der spesialister vurderer helheten annerledes enn fastleger og fagpersoner i kommunen.

Påstander om at diagnostikk eller faglige vurderinger påvirkes av andre hensyn enn pasientens beste, er alvorlige. Samtidig gir slike beskrivelser et misvisende bilde av hvordan faglig arbeid faktisk foregår i spesialisthelsetjenesten.

Arbeidet ved DPS innebærer daglig møte med mennesker i sårbare og ofte alvorlige livssituasjoner. Det legges ned et betydelig faglig og menneskelig arbeid for å gi best mulig behandling. Når utfall blir tragiske, berører det fagmiljøet dypt, og det gjennomføres grundige faglige gjennomganger med mål om læring og forbedring.

Et forhold som i mindre grad belyses i debatten, er sammenhengen mellom behov og faktisk bruk av døgntilbudet over tid. Ved lavt belegg oppstår det nødvendigvis spørsmål om organisering og hvordan tilbudet best kan innrettes for å gi riktig behandling på riktig nivå. Dette er komplekse vurderinger som først og fremst innebærer faglige avveininger.

Lavt belegg ved døgnenheten har vært en utvikling over mange år, og er ikke særskilt for fjellregionen. Samtidig har utviklingen i spesialisthelsetjenesten gått i retning av mer spesialiserte og delvis sentraliserte tilbud.

DPS Tynset har ikke vært et høyspesialisert døgntilbud, og ved behov for kontinuerlig medisinsk oppfølging har pasienter også tidligere blitt henvist videre til andre enheter.

Flere innlegg trekker frem enkelthistorier som uttrykk for systemsvikt. Slike erfaringer skal tas på alvor. Samtidig gir enkeltforløp et begrenset grunnlag for å vurdere kvaliteten i en samlet tjeneste. Av hensyn til taushetsplikt og faglig integritet lar slike saker seg heller ikke belyse i full bredde i offentligheten.

Psykisk helsevern opererer i et felt preget av kompleksitet, risiko og vanskelige valg. Også strukturelle forhold, som tilgang på stabil og kvalifisert kompetanse, vil ha betydning for hvordan tjenester organiseres.

Det er grunn til å reflektere over hvilke konsekvenser det får for tilliten til tjenesten når det tegnes et bilde av gjennomgående faglig svikt og uforsvarlighet. Ved DPS Tynset arbeider høyt kvalifiserte fagpersoner med stor innsats og ansvarsfølelse. Både ansatte og pasienter fortjener en mer nyansert og balansert fremstilling.

Debatten som nå pågår berører et viktig spørsmål: hvordan sikre gode, tilgjengelige og forsvarlige tjenester i regionen.

Den diskusjonen er nødvendig. Den styrkes når den tar utgangspunkt i helhetlige vurderinger og faglig kompleksitet, fremfor forenklede forklaringer og bastante konklusjoner.