Hva har skoleopprøret, husmor- og ADHD-debatten til felles?
Hva har skoleopprøret, husmor- og ADHD-debatten til felles?
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Helsedirektoratet lanserer i disse dager en rapport som skal revidere ADHD-retningslinjen. Dette er en etterlengtet rapport i en polarisert debatt som på sitt verste provoserer, og på sitt beste føles som en varm klem.
Aftenposten skriver at deler av økningen i diagnostisering peker på et behov for samfunnsendring.
Det oppleves som at myndighetene endelig har forstått det mange av oss nevrodivergente har kjent på lenge: Samfunnet er i all hovedsak rigget for den nevrotypiske delen av befolkningen.
Skoleopprøret, sykelønnsdebatten og husmordrømmene belyser på hver sin måte symptomer på et samfunn med behov for endring. Men her er det interessante: Det som nevrodivergente trenger for å fungere; tydeligere forventninger, fleksibilitet, rom for ulike arbeidsmåter, ledere som vet at ledelse er relasjonsarbeid – er nøyaktig det resten av arbeidslivet nå roper etter.
Vi er ikke i tre ulike debatter. Vi er i én.
På mange måter kan vi takke diagnosefokuset for at vi alle endelig blir hørt. Det må nemlig vises til funksjonssvikt på tvers av livsområder; som utdanning, jobb, familieliv eller sosiale relasjoner – for å stille en ADHD-diagnose.
Vil vi unngå overdiagnostisering, må vi endre arbeidslivet – ikke bare individene i det.
Siden endringen i Arbeidsmiljølovens §4-3 var på høring, har jeg fulgt med argusøyne. For er det ikke påfallende? Det loven nå beskriver som psykososiale belastninger, lyder nesten som en helt vanlig arbeidsdag for mange med ADHD: Uklare forventninger, emosjonelle krav, ubalanse mellom oppgaver og tid, mangel på støtte.
Loven setter endelig ord på det nevrodivergente arbeidstakere har kjent på lenge.
Og likevel: Når jeg diskuterer endringen med ledere og jurister som i praksis skal etterleve den, er svaret påfallende likt. «Jo da, men dette innebærer ingen nye plikter; kun presiseringer».
Det er teknisk sett sant, men presiseringen kom ikke av seg selv. Den kom fordi gapet mellom lovens intensjon og arbeidslivets virkelighet har vært for stort, for lenge. Og det er nevrodivergente ansatte som har kjent det først og hardest.
Vil vi få sykefraværet ned, inkluderingen opp og verdiskapingen med, må vi slutte å behandle dette som presiseringer og begynne å handle som om det er alvor.
For oss nevrodivergente har det alltid vært alvor.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!